Frostsol

Jeg har aldri nyttårsforsetter, men jeg har noen for 2014. De er stort sett helt seriøse og ganske kjedelige, men jeg er ganske seriøs og kjedelig for tiden så det passer jo bra. 1. Sove mindre og puste mer. 2. Trene kroppen tilbake til der jeg var og fortsette videre til den er som den skal. 3. Se alt i riktig perspektiv. 4. Møte blikk og smile mer. 5. Velge de viktige kampene. 6. Lære å kjede meg riktig. 7. Bry meg oppriktig. 8. Fortsette å være en god kone og mor. 9. Drømme litt. 10. Gjøre ting jeg ikke tør.

Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...

Grøt til frokost, observere hvordan mørkt blir til lyst ute, barnetv og godstolen sammen. Flere timer til vi skal noe, null stress. Gjespe og le sammen - og litt tid til alenelek og nettsurfing. Lykken kommer i de enkleste forkledninger.

Jeg veit så inmari godt at livet er her og nå. Jeg har slutta å tenke på "der framme", som en endestasjon hvor alt kommer til å skje. Livet forsvinner dag for dag, og det er ingen grunn til å tro at jeg vil være verken rikere eller lykkeligere om ti år enn jeg er i dag. Vissheten om det er det derimot ikke så godt å vite hva man skal gjøre med. For hvis jeg skal være ordentlig ærlig og aldri så lite pessimistisk, så lever jeg ikke det livet i dag som jeg skulle ønske jeg gjorde. Og de tingene jeg skulle ønske jeg gjorde, får jeg ikke til å gjøre. Det skorter på mot og energi. Jeg tror det er sånn for mange mennesker, egentlig. Det er ikke snakk om de store tingene - som å reise jorden rundt - men veldig små og lett oppnåelige ting som jeg bare ikke gjør. Det er frustrerende. Og hvis du er en av de som sitter med ett øyebryn heva og tenker "men så bare gjør det, da", så har jeg bare en ting å si, og det er at du er heldig som ikke vet hva jeg prater om og som leve...

Det er valg i morra. Jeg stemte i dag, etter å ha vært usikker på parti helt fram til i går. Det er vel ikke som om jeg føler jeg har funnet perfeksjonpartiet, men jeg har hvertfall funnet veien og sida jeg foretrekker. Interessant, egentlig, for jeg har vært innom nesten alle partiene på veien. Jeg har innsett hvor lett det er å la seg smitte av andres meninger når man ikke har tenkt seg så nøye om selv. Det er enklere å si "ja" og "mm" enn å si "njææ jeg tror ikke jeg er enig med deg der". Hvertfall hvis man ikke har et argument å slå i bordet med, bare en følelse. Så jeg innrømmer det glatt; jeg har gått rundt og trodd jeg mente noe helt annet enn det viser seg at jeg mener. Fordi når jeg har blitt tvunget til å argumentere, så ender jeg alltid på samme sted. Og det hjalp meg å ta valget. Så nå kan jeg legge meg med en god følelse. Bare synd jeg tok en titt på "Åndenes makt" først, fordi den overskygga det gode og jeg er nå fylt av "det...

Jeg våkna av en lyd i natt. Det var en svak, svak lyd, men den var helt klart av noe levende. Først tenkte jeg det var ei mus, for den var sånn uregelmessig i lydene sine som mus pleier å være. Krafs, krafs - og så stille lenge. Jeg holdt pusten og lytta med begge ørene, for det var nesten som om den var inne i rommet? Hva spiste den på? Plasten inni veggene? Min mann? Jeg lå sånn lenge og lærte meg ett og annet om å lytte. Først og fremst at det er lurt å ta ut øreproppene. Så, at du hører bedre hvis du har øynene åpne. Og etterhvert fikk jeg mer og mer følelsen av at lyden kom utenfra, rett utenfor vinduet vårt som stod oppe. Jeg tenkte at det måtte være et dyr som spiste på noe, kanskje på en søppelpose eller noe den hadde dratt utover. Og så begynte jeg å tenke på at det kunne være et menneske, kanskje et som akkurat nå forsøkte å klatre opp brannstigen til babyjenta. Det gjorde at jeg bestemte meg for å kikke ut, selv om det strider mot alt i hele meg - da er nemlig risikoen for ...

Jeg har ikke humor lenger. Jeg tror den er borte, det kan for eksempel hende jeg har kasta den i søpla sammen med energien min. Jeg forsøkte meg på en spøk her på søndag, men den falt død om og skapte pinlig stillhet og hevede øyebryn. Jeg husker en gang i sommer. Da lo jeg. Jeg fikk servert en historie som var så levende at jeg lo så hardt at det kanskje så ut som om jeg grein. Mista kontrollen over ansiktsmusklene. Ja, og så lo jeg så tårene trillet av den der linken jeg la ut for noen dager siden, det er sant. Men jeg tror mye av grunnen til det var at jeg var trøtt, lå på sofaen og det hele ble litt hysterisk. Jeg leser litt om mindfulness. Og en av øvelsene er å smile mens man puster. Tanken er at man skal bli glad av det, vil jeg tro. Jeg tror jeg bare ser psykotisk ut. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å bli rista litt. Kanskje hengt litt på hodet og fått løs den der strenge kontrollen som har satt seg som en sykdom i kroppen min. Riste litt mentalt på håret - ja kanskje det...

1. När gick du upp i morse? – Kommer an på hva du mener. Jeg var mye oppe og gikk mellom 03-05.00, men sånn i tradisjonell form stod jeg opp halv syv. Nuvel, 06.40. 2. Vem ringde du senast? – Min mann. 3. Vad har du i dina fickor? - Ingen lommer på disse joggebuksene, nei! 4. Vad köpte du senast? – En Jensen kontinental-seng!  5. Vad får dig att bli riktigt arg? – Jeg blir sint når jeg ikke blir respektert og hørt. 6. Om du var fast ensam på en öde ö, vilka tre saker skulle du ta med? – Jeg hadde tatt med min mann. Så hadde han ordna opp. 7. Är du morgon- eller kvällsmänniska? – Ingen av delene, jeg hater å stå opp og jeg hater å være trøtt om kvelden. Jeg er et sove-menneske. 8. Senaste filmen du såg på bio? – Vi så World War Z - dritbra. 9. Vad uppskattar du hos en vän? – Humor, vennlighet og lojalitet. 10. Har du någon gång badat naken utomhus? – Ja! 11. Vad äter du helst? – Tjah, akkurat nå har jeg ikke lyst på noe som helst. 12. Är du driven som person...

Nå har det gått halvannen uke uten Buffy, og jeg begynner å venne meg til det. Det slår meg fortsatt mange ganger om dagen at hun ikke er her, det er veldig rart å sove til åtte uten at hun lager utålmodige jeg-er-sulten-lyder som vekker meg. Eller å legge meg bakover på terrassen for å la sola varme ansiktet, uten at jeg blir angrepet av en enorm skygge med våt snute. Problemstillingen "hvem skal gå tur med Buffy" eksisterer ikke lenger, og jeg kjenner at det er godt. Når jeg kommer hjem med armene fulle av greier og jeg ikke må brøle for å få henne til å slutte å hoppe og klore meg opp. Det er og litt godt. Samtidig som det er fryktelig trist. At det ikke er liv ved porten, liksom. Den står der og er helt død. Jeg er veldig delt i følelsene, og det tror jeg jeg kommer til å være for alltid. Men det er vel greit. Jeg er syk - det er barnehagestart. Minsta var syk i tre dager, og så ble jeg det. Hodet mitt er tett, jeg nyser hele tiden og jeg puster som en hval. Det eneste...

...men for at det ikke bare skal være trist stemning, så har jeg her en link til noe som fikk meg til å le så tårene rant - er det mulig sier jeg bare! :D http://mobil.nordlys.no/nyheter/article5876993.ece?ns_campaign=article&ns_mchannel=recommend_button&ns_source=facebook&ns_linkname=facebook&ns_fee=0

Alt har blitt annerledes etter at Buffy dro. Det ble tomt og stille og ingenting er som før. Jeg har ikke orka å være ute i hagen på en uke, det er jo ingen hund som løper rundt der og gir meg noe å se på. Det er ingen hund der om morgenen, og ingen hund som sier hei med store bokstaver når vi kommer hjem. Jeg gruer meg til jeg skal være alene hjemme om noen dager, da er det ingen hund nede som gjør det litt tryggere å sove. Jeg gruer meg til årets første snø, da har vi ingen hund å slippe ivrig ut døra. Klumpen er fortsatt enorm, og jeg angrer hver dag. Så får vi tekstmeldinger om hvor bra det går. Hvor glad og trygg hun er, hvor godt hun sover om natta. At hun går løs på gården og har blitt venner med to sauer. Vi vet at det også er to hester der, en hund hos naboen og en familie som nesten alltid er hjemme. Vi så huset, et svært hus som skapt for en svær hund. De hadde katt, som gjør livet spennende. Og de hadde åpne armer, og et fang. Jeg tørker tårene og svelger og sier til me...

Vi går inn i den verste helgen så langt i livet vårt. Det er fredag, og jeg sitter med Metallica på øret og forsøker å ikke bry meg. Hvis jeg lar tankene gå dit de vil, vokser klumpen seg stor og vond. På søndag skal Buffy flytte fra oss. Etter å ha tenkt lenge, kjøpte vi oss hund for fire år siden. Vi valgte en av de store rasene, leonberger, for hvis vi først skulle ha hund, så skulle vi ha hund. Hun viste seg å være en krevende valp, som spiste både interiør og eksteriør. Innsiden på to biler gikk ned på høykant og jeg ble flere sko-par fattigere. Men vi klarte å gjøre henne til en fin hund. En drøm å gå med i bånd, en drøm å gå med løs. Lydig og snill som dagen er lang. Klumsete og stor, men rolig. Og så fikk vi barn. Og med ett ble vi "sånne" folk. Sånne som ikke lenger har tid til den som var der først. Og huset ble plutselig så lite. Vi ble så sårbare. Hunden var stor, babyen var liten. Det var lettere å holde dem adskilt enn å være på vakt hele tiden. Hundehåren...

I gamle dager fantes en gruppe mennesker som kalte seg for Ku Klux Klan. Det var en mobb likesinnede - mannen i gata, førskolelæreren, kjøpmannen, politimannen og tobarnsfaren, som hadde de samme holdningene til en sak, men som var for feige til å stå for dem. Derfor gjemte de seg under hvite kapper og hetter. Dagens "ku klux klan" gjemmer seg bak ipader, laptoper og smart-phones. De er fortsatt for feige til å stå for det de mener, men skyr ingenting så lenge de kan gjemme seg bak en skjerm. De er synlige på nett-debatter, på blogger og andre forumer. Tilogmed bak likes'ene på Facebook. Og jo flere de er, jo sterkere og farligere blir de. Men konfronterer du dem, piler de tilbake til steinen de ble født under. Aja. Jeg sitter nå her og tygger tyrkisk pepper. Sommeren har vært fantastisk, med deilig vær og kvalitetstid med familien. Jeg har bada masse - åh, jeg savner det allerede. Her i skogen hvor vi bor må du gå langt etter vann. Eventuellt bort til bekken, men jeg ...

Så godt det er, at fortiden ligger bak oss. Jeg liker at tiden går framover. Jeg liker at jeg kan snu meg og vinke til det som var, og at jeg verken kan eller må gå tilbake. Jeg liker at jeg kan si Du er dum, og bare gå. For tiden går framover, og jeg også. Jeg elsker at her og nå er så bra, jeg elsker at jeg er hjemme. Og de jeg har hos meg nå, de tar jeg med meg videre.

Gah, jeg er helt full av ingenting for tiden, ingen energi, ingen matlyst, ingen inspirasjon, ingen kreativitet - huset er bomba og jeg orker ikke å ta tak i det, jeg er sulten, men orker ikke å lage meg mat, jeg er som spikra fast i sofaen, jeg fryser, men orker ikke å hente meg en genser - jeg krøller meg sammen under babys 60x80 dyne mens magen rumler og telefonen mangler batteri. Halsen klør og jeg hoster til jeg tror jeg skal spytte blod, nesa blir tettere og tettere og jeg vil bare sove. Det går alltid opp og ned med meg, og jeg har lært å la det skje uten å stresse for mye. De dagene eller ukene jeg ikke orker noe annet enn det jeg må. Da forsøker jeg å ikke kreve mer av meg selv heller. For energien kommer tilbake, sooner or later. Jeg har forøvrig et par tips til dere. Last ned appen Vibe og snakk og send melding gratis med telefonen din til andre som har Vibe. Og kjøp abbonnement på HBO og se på dritbra serier som Girls og Game of thrones. Bare et par tips, liksom. ...

Innser at jeg går rundt og venter på at livet skal bli enkelt. At alt en dag åpner seg som en slik berg og dalbane som først går i masse svinger og opp og ned og hit og dit for så å ende i en lang og deilig utforbakke uten hindringer, eller som tømmerrenna i dyreparken, vet du, helt i starten der når det humper og rister før det slipper taket og man glir stille ut i vannet. Men livet blir aldri sånn, gjør det vel?

Da jeg var liten trodde jeg at de voksne liksom hadde kommet til en helt annen bevissthet om verden enn det jeg hadde. At de voksne hadde kommet Dit, med stor D, og at jeg selv også skulle komme Dit. Det framstod for meg som et litt kjedelig sted, men uunngåelig. At jeg Der ville kunne snakke om voksen-ting som økonomi og samfunn og politikk og sånn. Og forstå det. At jeg Der ville ha orden på alle deler av livet, så som vennskap og kjærlighet. At voksne ikke krangler, men diskuterer, at lommeboka alltid er full av penger og at man aldri står på parkeringsplassen uten mynter til automaten. At man sitter på pauserommet og drikker kaffe og får kaffeånde og diskuterer med alle de andre voksne og at nista alltid består av både grovt brød med mellomleggspapir og en sunn frukt, eventuelt gulerøtter i passelige biter. Jeg trodde at voksne aldri snakket stygt om andre, og hvis de gjorde det så var det fordi de VIRKELIG fortjente det og det var sannsynligvis veldig godt gjennomtenkt på forhån...

Det regner ute, tordenværet er nok ikke langt unna. Jeg sitter på min vante plass, hvor jeg stort sett alltid sitter på denne tiden av døgnet. Det er leggetid for minsten, og et par, tre, fire, ti ganger må man regne med å inn til henne etter at man lukka døra for første gang. Mye lettere å bare bli sittende i andre etasje, hvor Macen står enn å løpe i trappene hver gang. Føler meg forøvrig skikkelig dårlig. Det verker i musklene, og huden gjør vondt å ta på. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at jeg er i ferd med å få influensa. Men siden jeg fikk barn, har jeg ikke blitt ordenlig syk en eneste gang. Jeg får symptomene om kvelden og tenker at Nå kommer jeg til å bli syk. Dagen etter er jeg alltid helt fin. Jeg lurer på om kroppen min vet at jeg uansett ikke har tid til å bli syk, så den lar heller være. Eller så har jeg bare et killer immunforsvar. Mannen lager pizza der nede, og det kan virke som om lillen har sovna. Så nå blir det lørdagskveld på de voksne, med film, pizz...

Jeg har tenkt på at jeg kanskje er et dårlig menneske som ikke gjør alt jeg kan for å gjøre verden til et bedre sted. Jeg burde gi halve lønna mi til de som ikke har det så bra, jeg burde tenke miljø både når det gjelder mat og ting. Jeg burde gi bort alt jeg ikke bruker istedet for å prøve å selge det. Jeg burde tenke økologisk og bekymre meg for skumle ingredienser. Men så gjør jeg jo ikke det, og det kan få et usikrere menneske enn meg til å føle seg fæl. Men jeg brenner for andre ting. Det er andre ting som får mitt hjerte til å slå fortere av engasjement. Det er andre saker jeg føler jeg må rope litt høyere om, for å kanskje vekke en eller annen. Hvis jeg skulle gått i demonstrasjonstog, så vet jeg hvilken sak det hadde vært for. Det er andre ting jeg tenker på når jeg shopper eller spiser. Jeg tenker på andre former for urettferdighet. Og så tenker jeg; er det ikke bra at vi tenker på ulike ting? At jeg brenner for dette, og du brenner for noe annet. Til sammen så sørger vi ...

Er det noen som lurer på hva meningen med livet er? Som tenker at det må være en grunn utenfor oss selv for hvorfor vi er her, og at noen eller noe har ansvaret for oss? Svaret er ganske enkelt. Det er ingen mening med livet utenfor oss selv, og den eneste som har ansvaret - er oss. For meg føles det veldig unaturlig å tro at det skulle være noen større grunn til at jeg er her, enn at reven, haren, ugla og jerven er her. Verden er et eneste stort hiearki, og vi er bare tilfeldigvis på toppen. Dette har dog ingen større verdi enn at vi har større sjanse for å overleve enn de under oss. Vissheten om alle tilfeldighetene er ikke deprimerende, det jeg opplever som deprimerende er å lete etter svar på et dumt spørsmål. "Hva er meningen med livet". Man kan konsentrere seg bedre om å leve når man har slått seg til ro med at det ikke er noen mening. For det at det ikke er noen mening, betyr ikke at livet ikke inneholder mening. Her og nå. Men ikke så mye lenger. Det er vel derfor ...

I dag føler jeg meg sånn der jeg-er-tjukk-og-håpløs-og-kommer-aldri-til-å-bli-noe-annet-heller, og jeg krøller meg sammen på sofaen og tenker veldig negative tanker om meg selv. Jeg synes det er veldig fascinerende hvordan tankene kan endre seg så drastisk selv om forholdene ikke har endra seg i det hele tatt. Jeg var den samme personen i går som i dag, men i går følte jeg meg svært fornøyd i min egen kropp og jeg var enig med meg selv om at jeg er den jeg er og at det duger. Jeg forsøker å nøste sammen trådene fra i går til i dag for å finne ut hvor det skar seg, og svaret tror jeg ligger i det jeg skrev om i forrige innlegg. Du vet den der inspirasjonsgreia. Hvordan jeg blir trassig og sur over å se hvordan andre "får det til". For da jeg begynte å bli fornøyd med meg selv, så begynte jeg også å se framover og videre. Jeg klikket meg inn på en link til ei fitness-side. Jeg bladde litt i ei kokebok. Jeg skumleste en blogg. Og så mistet jeg all min inspirasjon. For der jeg v...

- Glasset eller koppen jeg velger til mine ulike drikker må passe til det som skal drikkes. Akkurat nå digger jeg å drikke cola fra små plastikk-krus. Veldig upraktisk, ettersom jeg må fylle på veldig ofte. - Jeg føler et enormt raseri innvendig hvis jeg mister noe på gulvet. Det går veldig fort over, da, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg klikker litt hver gang håndkleet faller på gulvet - spesielt hvis jeg nettopp har hengt det opp. - Spesielt god mat må jeg spise forran TVen. Det er bortkasta kos å spise kosemat ved kjøkkenbordet. Og jeg kan ikke begynne å spise før jeg har funnet fram til noe å se på. - Jeg kan ikke spise noen av endene på bananen. Leste et sted at det kunne bo edderkopper i en av de, men husker ikke hvilken så derfor dropper jeg begge. - Jeg er ekstremt systematisk. Alt har sin plass, og jeg føler en enorm ro ved å vite at alt er der det skal. Og det motsatte. - Motivasjon i form av inspirasjons-bilder funker ikke på meg. Jeg blir bare sur og tr...

Jeg skulle gitt mye for to dager med fri uten barn i hus. Vet dere hvor vanskelig det er å gjøre noe når man har en ettåring i beina hele dagen? Jeg er i utgangspunktet ikke typen til å "gjøre" så mye sånn rent generellt, men det er jo som kjent det man ikke kan gjøre man helst skulle gjort. Rydder jeg på kjøkkenet, for eksempel ut av oppvaskmaskina, så er ett par bittesmå hender der med en gang for å pirke og ta på alt i bestikk-kurven, gjerne ta det ut og hive det på gulvet. Og ikke sjelden står det skarpe kniver i den kurven, så da må man enten forte seg, distrahere eller bruke kroppen på uvante måter for å shield and protect whilst working. Klok av erfaring har vi sikra alle tilgjengelige skapdører. Og skuffer. Men når jeg rydder på kjøkkenet, må jo disse stå oppe slik at jeg får tilgang dit jeg skal. Så mens jeg rydder ut av oppvaskmaskina og nærmer meg destinasjonen, har hun allerede vært der og hivd ut alt som var inni der. Det blir liksom som en evigvarende ryddejobb ...

Vi har en vegg. Den har stått der i flere år nå, og ødelagt helhetsinntrykket av vårt stadig finere hus. Veggen er der hvor inngangsdøra er, så det er ikke mulig å unngå og legge merke til den. Den står der med sitt stående, hvite, falmende panel mot vårt nye, liggende, gråe og freshe panel. I skjøten er det presenning, for å holde vind, snø og krypdyr unna (forestiller jeg meg hvertfall). Veggen er skikkelig stygg. Midt på er et vindu, kanskje verdens styggeste vindu. Jeg kan ikke fatte - og begripe - hva de forrige eierne tenkte da de hang det opp. Jeg kjenner jeg får lyst til å kaste opp, så stygt er det. Beveger du blikket nedover og forbi den stygge veggen, møter blikket ditt vår såkalte veranda. I mange, mange år har en stabel paller fungert som veranda og inngangsparti. Det er så stygt at jeg ikke har brydd meg med det. Ethvert forsøk på å pynte opp har blitt forkasta før det engang har blitt gjort, å pynte på noe så stygt vil bare understreke dets stygghet. Det er mulig enkelt...

Jeg skulle ønske vi hadde en kjellerleilighet under huset vårt, som bare stod tom. Med ørsmå vinduer høyt oppe ved taket, som var dekt av mørke gardiner, hvor det på gulvet stod en lav hjørnesofa, grå, med ullteppe i. På det svarte sofabordet forran den store vidskjerm-tven stod en bolle med kjips og et glass med cola, og det var kanskje ingen som brydde seg om at jeg tok en - bare en - røyk inne. Og at det ikke var noe taklys, bare ei stålampe i det ene hjørnet og et par lampetter på veggene. Og at jeg gikk ned dit, bare jeg, og låste døra, og at jeg satte på den første filmen i Ringenes Herre-triologien, og surrounden gjorde at jeg hadde lyd og stemning rundt hele meg, og at jeg av den grunn ikke hadde plass til noe annet i hodet mitt enn akkurat det. Så skulle jeg bli der nede til jeg hadde sovnet, for så å våkne og se videre på film og gjenta det hele til jeg ble skikkelig skikkelig lei. Da skulle jeg gå opp igjen, til liksom livet mitt. Det hadde vært inmari deilig å hatt en kje...

Små barn har en tidlig fase hvor de er redde for fremmede, og vi forsøker å lære dem at fremmede ikke er farlige. Når barna blir større, og skal ut å klare seg selv, forsøker vi å lære dem at fremmede kan være farlige. Har vi en iboende frykt for mennesker vi ikke kjenner? Er dette et instinkt vi egentlig burde ta vare på? Dyrene har instinkter som forteller dem hvem som er fienden, og hvordan de skal agere utfra det. Vi har få naturlige fiender, det er stort sett mennesker som dreper mennesker. Burde vi altså være redde for mennesker?

Sang du hører på når du er trist? Når jeg er trist så liker jeg å høre på sanger som begynner trist og slutter litt sint, sånn som "Waste" av Staind.  Avhengig av? Cola Zero! Har begynt på rehab nå. Hva behøver du mest nå for tiden? Søvn og trening! Hva tror folk om deg? At jeg er rar. Stemmer det? Ja. Hva får du oftest komplimenter for? At jeg er snill. Pleier du å le for deg selv?   Jeg ler veldig mye inni hodet mitt! Hva står det i den siste SMSen du fikk? "Ok. Hjemme om et par timer" - kjempekjedelig! Neste mål i ditt liv? Å gjøre om mine fire, ekstra kilo med flesk om til fire kilo muskler.  Hvordan svarer du i telefonen? Hvis jeg kan unngå å ta telefonen, så gjør jeg helst det! Hvem ringte deg sist? Mamma. Antall timer du sov i natt? 7 kanskje? Hva ser du om du ser rett framfor deg? En iMac 27". Pleier du å være punktlig? Jeg er stort sett alltid på plass minst et kvarter for tidlig. Irriterende ege...

Hva tror du på? Jeg tror på det jeg ser.  Hva gjør deg redd?  Verden gjør meg redd, verdensrommet gjør meg redd, døden gjør meg redd. Vurderer egentlig å barrikadere døra og lage rede i sofaen. Hva vet du? Ikke så mye, jeg er svært forsiktig med å hevde at jeg vet noe som helst. Det finnes alltid en mulighet for at jeg tar feil.  Hva håper du på?  At alle skurkene blir satt i fengsel eller forsvinner på mystisk vis og at det blir trygt for alle barn å sykle alene til butikken igjen. Hva lengter du etter? Sola, varme kvelder, en pils og gode samtaler med gode venner. Hva gråt du for sist? Etter at jeg hadde vinka hade til min lille jente som jeg forlot gråtende i barnehagen. Dritt-opplegg! Hva slags hårfarge har du nå, og hva er din naturlige?  Nå er det brunt på toppen og mørkebrunt under. Naturlig er blass kastanjebrunt. Når lo du sist? Det var vel av noe babis gjorde. Når hun danser med bleierumpa si for eksempel. P...

Våkna til overskya himmel i dag, til tross for at kalenderen viser påske og værvarselet sier sol. Den uskrevne planen var å dra ut i skogen og spise lunsj, men det slapp vi. Gradene er mye kaldere når sola er skjult bak en sky. Så dagen har vi tilbrakt på sofaen, og jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det uten at det kravla tusen maur i baken på meg. Jane Austens "Stolthet og fordom" gikk på TV, etterfulgt av den originale "KonTiki"-filmen, og jeg fikk med meg begge deler. Midt i hele den flotte dagen bakte min andre halve kanelboller med vaniljekrem, og da var det komplett. En totalt lat dag, med godis, TV og masse baby-kos. Det kunne vært verre.

Jeg kjente en gang ei jente som sa hun skulle "leve på utseendet sitt". Jeg husker jeg syntes det var en utrolig teit ting å si, tenk å si rett ut "jeg er så pen at jeg ikke trenger en vanlig jobb". Selvfølgelig syntes jeg hun var akkurat så pen, og hun hadde så høy selvtillit at en del av meg tenkte at hun helt sikkert skulle klare nettopp det - overleve kun på sitt vakre ytre. Jeg drømte også om å være pen, og jeg drømte så mye om det at jeg ble like lei meg hver gang jeg så meg selv i speilet. Det var ikke sånn jeg skulle se ut, det var ikke sånn jeg så ut i drømmen min. Jeg brukte timesvis på å granske og studere, sminke og forbedre. For så å gråte bort alt sammen. Jeg vil ikke at min lille jente skal bedømmes ut fra utseendet sitt. Min lille jente er snill. Hun er tålmodig. Hun er modig. Tillitsfull. Morsom. Hun gir seg ikke. Hun tar sjanser. Hun stoler på folk. Hun forstår mye. Hun er hissig. Hun vet hva hun vil. Hun er et godt menneske. DET kan hun leve på....

Jeg har i lang tid planlagt å opprette en sparekonto i en stor bank. Jeg har sparekonto i en liten bank, men de gjør strengt tatt ingenting for pengene mine, så nå tenkte jeg det var på tide å flytte. Jeg får en del høyere rente (in a good way) og litt kortere kjørevei hvis jeg feks skal veksle valuta. Feks. I dagens høyteknologiske samfunn blir man oppmuntret til å gjøre det meste på nett, og det passer meg bra, jeg liker at man kan sitte med bustete hår og hullete bukse mens man gjør bisnissen sin der ute på verdensveven. Så jeg klikket meg mot min nye sparekonto, bare for å få beskjed om teknisk feil og oppfordring om å prøve igjen senere. Jeg prøvde igjen senere, og enda senere, men det var bare teknisk error. Da jeg til slutt gav opp, og gikk inn på oversikten min, så jeg at jeg hadde opprettet seks sparekontoer. Ja, så jeg ringte til banken da, og fikk beskjed om at jeg måtte dra ned dit - fysisk - det vil si med hele bukser og stylet hår, for å slette fem av de. Og så lo hun ...

Jeg kan ikke telle med årstall. Seriøst, hjernen min fungerer ikke med årstall. "For to hundre og femti år siden" - jeg aner ikke hvilket årstall det er. Sånn med en gang. Jeg må gjøre det om til tall. "To hundre og femti kroner." Da blir det lettere. Men samtidig blir det veldig feil, for jeg har en tendens til å runde til nærmeste enkle tall. Så feks, to hundre og femti år siden i dag, blir da to tusen kroner minus to hundre og femti kroner, som er søttenhundreogfemti. Kroner. Eller år 1750. Hvem bryr seg om tretten år pluss, minus liksom.

Jeg kjeder meg så fælt! Å kjede seg kan glatt føye seg inn i rekken av livstruende sykdommer, og da har jeg den, jeg husker ikke når jeg fikk den eller hvem som smitta meg, men guri land som jeg har den. Som en kravlende mark ligger jeg på sofaen og sparker på min bedre halvdel mens jeg gnuger om hvor mye jeg kjeder meg. Han mumler et "hmm" mens han trykker videre på sin dumme iPad - min iPad er tom og uinteressant, og det skjer ingenting der, men tydeligvis skjer det masse spennende på hans - og jeg vrir meg videre. Den ene aktiviteten etter den andre popper opp forran mitt indre øye: lime inn i fotoalbum. Se en episode av "Solsidan". Redigere en video. Dra på kino. Lese litt i boka mi. Men jeg har ikke krefter til å gjøre noen av delene, til det kjeder jeg meg altfor mye. Det er som om jeg ikke har tid, jeg kan ikke sette meg ned og gjøre noe når jeg kjeder meg, for det er ingen tilstand, det er liksom mer en occupation. Jeg er så inmari opptatt med å kjede meg a...