Frostsol

Sola skinner! Jeg løp ut i bare genseren for å fore hestene i dag - og det var ikke kaldt! Skal tro om man setter større pris på våren når man har blitt stor? Og ikke minst når man får eget hus og innser at snøen ikke blir borte fra trappa av seg selv, og at det fortsetter å være 10 grader inni stua om man ikke gjør noe med det selv? Jeg tror det. Nå velsigner jeg hvertfall hver eneste dråpe som drypper fra taket og hvert eneste gruskorn som synes på veien. Å ri på tur uten hansker er så deilig at det er vanskelig å beskrive. Jeg elsker rett og slett våren! Jeg har lurt på om jeg er vår-menneske eller høst-menneske. Jeg er født på høsten, så jeg har gått ut fra at jeg har vært høst-menneske. Det høres mest naturlig ut liksom. Men nå må jeg, og kan jeg, slå fast at jeg elsker VÅREN høyere enn høsten! Jeg klarer ikke å VENTE på at snøen skal bli borte fra låvebroa, sånn at vi kan ta årets første utepils der oppe. I love, love, love sol og varme! Har lyst til å fange og klemme de nydelige...

Det er denne hunderasen jeg drømmer om for tiden! Leonbergeren, en rase som går under Gigant i rasebeskrivelse. Den ble etter sigende avlet frem for å ligne på løven i Leonbergs (Tyskland) byvåpen. Den er en blanding av Landseer, Pyreneer og St. Bernhard. Den kan veie opptil 80 kg. og bli like stor som et menneske når den står på to ben. Den er dog like snill som den er stor, som så ofte er med store dyr. Leonbergeren er fornøyd når den får lufte seg hver dag, og være sammen med familien. Den er kjent for å være en skikkelig sofa-gris, og på lydighetskurs er den kjent for å legge seg pal ned og ikke gidde gjøre noe. Det passer oss utmerket! Vi ønsker oss en vovve som er like bedagelig anlagt som oss, samtidig som den selvfølgelig skal få den mosjonen den (og vi) trenger. Leonbergeren er ikke kjent for å bjeffe, og den sikler lite til å være av en stor rase. Den røyter selvsagt litt vil jeg tro.. Men det må man uansett ta høyde for når man får dyr i hus. Pus røyter godt, hu og. Nå har j...

...OKEI da, så er det bare morro å være slaven dems!...

Noen ganger føler jeg meg som en slave for disse hestene! Jeg møkker og sørger for at de har rent og fint flisunderlag, jeg triller lass etter lass med ren flis, jeg soper gulvet i stallen for å holde stallen fin, jeg rufser godt til høyet sånn at det skal se innbydende ut, jeg blander riktig dose med kraftfor og vitaminer, jeg blander melasse i vannet slik at de skal ha lyst til å drikke, og da må jeg bære både kaldt og varmt vann ned fra huset, jeg sørger for at hestene aldri går sultne - og hvis de sender meg litt sørgmodige blikk fra luftegården, får de alltid en dæsj ekstra høy. Når hestene så kommer inn, sørger jeg for å fjerne kladder under bena på de så fort jeg bare kan, jeg går over hver eneste kroppsdel for å sjekke at det ikke er noen sår eller skader, jeg renser smuss fra øyne og nese, jeg ser til at ulldekkenet ikke strammer rundt halsen.. Puh! I dag har jeg virkelig gjort ALT det overfor, for begge boksene måtte ha en grundig gjennom-rens. Så man blir ganske sliten ja! O...

Et minne fra den fantastiske gjengen på utdrikningslaget mitt! :-))