Frostsol

Noen brukte frasen "Generation Share" om vår generasjon en gang, og jeg syntes det var utrolig passende. Siden mobiltelefonen kom, har det bare gått en vei - vi er stadig mer tilgjengelige, og deler stadig mer om livene våre med personer vi både kjenner og ikke kjenner. Facebook, twitter og blogger. Et enkelt google-søk kan gi deg masse informasjon om en person. Jeg er ikke helt enig med meg selv om hva jeg synes om det. Vi blir til stadighet bedømt og dømt av alle de som er rundt oss, det er en del av livet, men det føles tidvis ubehagelig å ikke ha kontroll på hvem det er som vet hva om livet mitt - og da er det selvsagt ingen god ide å ha en åpen blogg.. Dilemmaet er dog at jeg liker å skrive, jeg liker å formulere tekster om temaer jeg finner morsomme eller interessante. Så hvor skriver man? Det vet jeg ikke enda. Men "Frostsol" inneholder så mye mer enn bare tekster, her ligger bilder og historier om livet vårt gjennom fem år, og selv om disse er artige å ha fo...

Jeg fant igjen "anmeldelsen" av denne boka som jeg skrev i 2010 en gang. Det er ei ungdomsbok, men kan fint leses av "voksne" (hva nå enn "voksen" betyr..). Sterk og god bok! "Sånn," sa mannen som ikke er faren min, "jeg tipper det går en stund før du trekker møkk inn på gulvet igjen." Hvis jeg var en Lashasa Palulu, ville jeg antagelig ha gitt ham et spark i trynet, for en av fordelene ved å gå på hendene er at du har føttene fri til kamp. Men siden jeg ikke er født inn i denne stammen som ikke er noen stamme, var alt jeg kunne gjøre å begynne å gråte, fordi SMAKKET gjorde så vondt. "Ja, bare grin, du," sa mannen som ikke er faren min. "Jeg blir kvalm av deg." Så jeg grein, siden å gjøre ham kvalm syntes å være den eneste måten å skade ham på, og - for å være ærlig - fordi jeg ikke klarte å slutte. Det gjør vondt å gråte sånn når du prøver å la være, foran et menneske du hater. Hver tåre brenner. ("Du kjenne...

Jeg kjørte forbi en hest i dag. En svart kaldblodstraver. Han stod i innhegningen sin, helt innmed veien. Han hadde masse vinterpels, og litt rim ytterst i hvert hårstrå. Han var nok mett etter frokosten sin, for han stod i hesters sedvanlige hvileposisjon, med hodet lett hengende. Gjerdet hans var en enkel strømtråd, men den var tung av snø. Dersom han hadde forsøkt, kunne han lett kommet seg over. Men sannsynligvis har han det bra på innsiden, og tanken om å stikke av har kanskje ikke streifa han engang. Da jeg nærmet meg, våknet han litt opp med en slik rykning hester avogtil får. Det så ut som han våkna fra en liten drøm, og det med et smil om munnen. I det øyeblikket jeg passerte han, fikk jeg en enorm trang til å stoppe og hilse på han. Han så ut til å være en hyggelig hest. En slik hest som spisser ørene når du nærmer deg og som strekker på seg for at du skal nå bort til den myke og varme mulen. Som lar deg holde hånda under manen, hvor det alltid er varmt, uansett hvor kaldt de...

Er ikke utsikten vår så fin at den nesten kunne vært et maleri? 

Jeg fikk fremkalt noen bilder av fortiden vår, en fortid jeg aldri kommer til å glemme. De første, grusomme årene av oppussingsfasen sitter etset fast som en tatovering på hjernestammen, hjemsøker meg og leker med meg som en annen jævla narr. Nå henger fortiden vår i trappa. Der henger den og serverer meg små blaff fra fortiden for hvert steg jeg tar. Minner fra en sommer, en høst - og påfølgende årstider - hvor det var kaos i både kropp og sinn. Hvor vi levde i et katastrofeområde av Grande dimensjoner. Hvor begrep som "det er lys i enden av tunnellen" og "det ordner seg til slutt" syntes å være konstruerte for å håne oss. Rivningsarbeidet av taket er påbegynt.. Bildet i midten, et symbol på den tretthet og håpløshet undertegnede (og mann - som står i tilsvarende positur ved siden av) følte. Og et bilde som sier mer enn tusen ord. Men vi kom gjennom det. Vi overlevde. Og fortiden har blitt en god historie, en slik historie som står som et symbol på alt en kan t...

Det har blitt ganske ille når jordmødrene må poengtere overfor oss som snart skal føde at vi ikke bør bruke tiden før, under og rett etter fødsel i mobiltelefon, på facebook eller twitter. At øyeblikket som oppstår rett etter at barnet har ankommet verden bør oppleves "live" og ikke gjennom ei kameralinse eller mens facebookstatusen oppdateres. En skulle tro de fleste så dette som en selvfølge, men ettersom jeg har hørt det fra to ulike jordmødre er det tydeligvis ikke sånn.

Jeg gleder meg utrolig mye til jeg kan begynne å trene ordentlig igjen! Det føles ikke noe bra å være så svak og sliten som jeg er nå, selv om det jo har sine naturlige årsaker også. Å løfte støvsugeren opp i andre etasje føles som en bragd verdt en gullmedalje på olympisk nivå. Liksom. Innser at jeg har gjort meg selv en bjørnetjeneste ved å ikke trene under graviditeten, men slik ble det nå engang bare. Lenge leve latskapen. Så fort rutinene er på plass og livet finner sin balanse, tropper jeg opp på treningsstudioet med proteinshaken min (..), et bilde av Nye-Lene Alexandra og kommandoen "gi meg hennes kropp minus litt på armene, takk!". Det må jo være lov å drømme? "Strong is the new skinny"  - er så enig, så enig.

Jeg har gått inn i vente-modus. Jeg enser at det snør ute, at det føyker tilogmed, jeg enser at det er kaldt - minus atten i går, og at bilene kjører av veien i hopetall på grunn av svært glatte veier. Men jeg aner knapt hvilken dag det er eller hva klokka er. Jeg går kun og tenker på å hvile, sove, spise, samle energi og skjerpe sansene. Og alt skjer helt av seg selv, det er ikke noe jeg har planlagt. Jeg har verken tid eller rom for annet enn meg selv og oss akkurat nå, det tok meg tre kvelder å bestemme meg for at det var greit å dra på kino. Aller helst vil jeg sitte i kroken min og forberede meg, på det som kan skje når som helst, men som sannsynligvis ikke skjer på lenge enda. Og det er kroppen min som styrer showet helt på egenhånd, jeg gjør bare som jeg blir fortalt. Det er utrolig fascinerende.

Tidlig i januar, og jeg lengter allerede mot sommeren. I dag har det vært kaldt, minus syv og snøhvitt overalt. Da er det godt med ullpledd og en myk sofakrok. Og varme drømmer. Nå drømmer jeg om vår første ferietur som en familie på tre. Danmark, kanskje. Kjøre bil og leie et feriehus ved stranda. Dyppe bena i et iskaldt hav og ha piknik på stranda, med en ustø liten krabat som vralter omkring. Jeg gleder meg. We all have our time machines. Some take us back, they're called memories. Some take us forward, they're called dreams.

Begynte året slik som dere ønsket? Tre dager ut i det nye året, og jeg kan røpe at mitt foreløpig ligner mistenkelig på det forrige. Rart med det. Det snør ute, gradestokken viser rundt en minus og jeg forsøker å fyre i ovnen. Jeg sier forsøker, fordi jeg etter tre forsøk fortsatt ikke har fått flammene til å omfavne de helsikas vedkubbene. Jeg aner ikke hva som er galt, jeg pleier å være en kløpper på å fyre. Fire tennbriketter, og jeg har fyr i ovnen til jeg ligger og svetter om ønskelig. Men ikke i dag. Typ femten tennbriketter og x antall omrokkeringer på stokkene - og fortsatt ingen flamme. Så vidt jeg forstår er veden tørr og fin, så det må være noen høyere (eller lavere) makter som ønsker å ødelegge for meg. Men det er greit det, jeg tar bare på meg en ekstra genser og noen tykke sokker - se om jeg bryr meg. Nå har jeg noen timer å slå i stykker før jeg skal ordne mat til husbonden kommer hjem. Jeg forsøker å være en dyktig husmor, en slik som har maten klar på tallerkenen n...