Frostsol

Jeg har innsett at soverommet vårt ikke har yin og yang i balanse, ei heller et snev av feng shui. Jeg brukte natten på å google det, ja du hørte riktg, natten. Fordi jeg ikke sov. Og fordi jeg ikke sover i det hele tatt når jeg er alene hjemme. De første nettene med dårlig søvn overlever jeg ved å overbevise meg selv om at jeg ikke trenger så mye søvn. Jeg er en råtass som fint kan gå dagesvis med to timer sammenlagt søvn. De neste nettene forløper dog noget panisk. Som i natt. Jeg åpnet først ett vindu. Så ett til, i håp om at den friske høstlufta skulle sende meg rett inn i drømmeland. Da så ikke skjedde og jeg heller ble liggende våken og irritere meg over rullegardina som slo inntil vinduet pga gjennomtrekken, lukket jeg det ene igjen. Så vurderte jeg muligheten for at det var for mørkt, men innså kjapt at det var lite å gjøre med det ettersom det var mørkt som i graven ute, og eneste løsning var å ha på litt lys - og det er selve oppskriften på null søvn. Så etter noen timer med ...



Har aldri skjønt hvorfor alt skal skje på en gang, og hvorfor dager som er fulle av pes og stress alltid havner på de dagene hvor jeg ikke er klar for pes og stress. Rart med det. Det er lørdag, da, og det i seg selv åpner for noe positivitet. I kjøleskapet ligger to kakestykker og venter på kvelden, en sjokoladekake og en 'suksekake' (seriøst, det var slik butikken hadde stavet det). Vi får sloss om hvem som skal ha hvilken, men jeg føler meg diplomatisk idag og kommer til å foreslå deling. I forkant av disse sukkerbombene/kaloribombene skal vi spise Stroganoffgryte. Den skal jeg lage, og nå kom jeg akkurat på at vi skulle kjøpt slik gele til å ha ved siden av. Eller tyttebærsyltetøy. Eller så blander jeg muligens med sånn finnbiffgryte. Uansett. Det er alltid noe. Jeg ønsket magen min god morgen i dag tidlig og fikk et spark tilbake. Innser at det kanskje er like greit å venne seg til det? Ellers har jeg begynt å tenke på julegaver. Jeg elsker å kjøpe julegaver, men jeg...

Med et halvt øye på døra, et halvt øre på stilk, blod som fryser til is når det knirker og et dundrende hjerte i brystet - omtrent slik fortoner ensomme netter i skogen seg. Jeg er sjefen, lederen og beskytteren, hvem skal beskytte huset dersom jeg sover. Hvem skal stå klar med sprayen dersom Den Onde lister seg opp trappa uten å banke på døra. Og hvem skal redde dyrene dersom gardinene står i flammer. Well, duh! Det er klart jeg ikke kan sove!

"Oi, så stor du har blitt!" På hvilken måte tror folk at denne kommentaren er noe hyggeligere når man er gravid enn når man ikke er det? Og hva er det forventa svaret egentlig? "Ja, jeg er blitt kjempestor - skal tro om det er noe jeg har spist?", "Ja, jeg går og ruger på en kjempe", "Oi, sier du det, da skal jeg be ungen om å ikke trives så godt at den vokser så fort, og jeg skal jaggu be kroppen om å slutte å produsere vann også, for ikke å snakke om at jeg skal slutte å spise." "Oi oi ikke så sint nå, pass på hormonene". Selv om man er gravid så er det ikke slik at ens normale reaksjonsmønster forsvinner , det en før ville blitt sint av blir man sannsynligvis fortsatt sint av. Og gravide er fortsatt i stand til å tenke med hjernen i situasjoner hvor man er uenige, i situasjoner hvor det kanskje oppstår krangel eller argumentasjon, det er ikke slik at hormonene tar over plassen til hjernecellene - hormoner er ikke et tenkende ves...

For et par uker siden var det en helt utrolig regnbue over gården vår. Noe av det som er fint med å bo i skogen er at det er så lite som forstyrrer naturopplevelser som regnbue, månelys og stjerneklare himler. (Disse bildene er ikke redigerte.)

Nå blir det helt fantastisk enkelt å legge igjen en kommentar på bloggen min. Jeg har fjernet alle kompliserte innlogginger og sikkerhetsordgreier, så nå kan du bare klikke, skrive og publisere. Til de som ikke har noen googlekonto så velger du bare Anonym i den greia. Himla greit, som vi sier der jeg kommer fra. THUMBS UP!

I dag var jeg på et bok-arrangement og hørte på ei jente fortelle om sin nye diktsamling om å være pårørende når et familiemedlem er alvorlig syk. Hun snakket om hvordan hun hadde følt seg svak, men også sterk, og om å finne sine egne grenser for hva man kan tåle. Og om å ikke miste seg selv. I forbindelse med sine egne dikt snakket hun også om diktere som har inspirert henne. Og da las hu et dikt av en svensk dikter som jeg likte så godt. Som handler om nettopp det å være sterk, om å fortsette framover selv om alt føles tungt og håpløst. Værsegod. Tionde dikten av Claes Andersson Det snöar. En man går genom snön, snön går honom till knäna. Det snöar. Snön går honom till naveln, han fortsätter att gå, det snöar. Snön når honom till armhålorna. Han fortsätter. Det snöar. Snön når adamsäpplet, munnen, näsborrarna, örongångarna. Han fortsätter att gå. Det snöar. Nu syns han inte längre. Han fortsätter. Det snöar. Han fortsätter att gå. Det snöar. Det snöar. Han fortsätter att gå. Du ä...

I dag, niende oktober, kom den aller første snøen. Det begynte som fjærlette fnugg i lufta, og fortsatte som store, dansende filler som legger seg bombastisk på bakken. Der ser de ut til å trives, for de blir flere og flere og bakken blir hvitere og hvitere. Når jeg ser ut av vinduet fra kontoret, kunne det vært en hvilken som helst dag i desember. Det er nesten så julestemningen kommer snikende. Mannen er ute og setter på vinterdekk, nede spraker det i ovnen og i stua dufter det av deilige, nybakte kaker (takk til Yankee Candle). Vinteren er hjertelig velkommen i min verden, både fordi den alltid synes å passe min sinnstemning på denne årstiden, og fordi det vitner om at tiden går fremover mot det nye som skal skje i vinter. Her går vi og tripper i spenning og gleder oss, og selv om vi er blitt flinke til å vente på ting, så er det helt greit om tiden går litt fortere enn vanlig. Ønsker alle en fortsatt fin helg, så snakkes vi igjen om noen dager.

Forrige gang jeg bakte boller brukte jeg en hel dag. Deigen jeg lagde ble altfor stor, og det tok evigheter å heve faenskapet. Da bollene endelig ble tatt ut av ovnen og det morsomme - spisingen - kunne starte, viste det seg at de var harde som stein og smakte deretter. Hele sulamitten gikk i søpla, og jeg har brukt seks år på å slikke sårene. I dag bakte jeg boller igjen, og de ble perfekte. Løsningen? Ferdigblanding fra Meny. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor det blir sett på som "mindre husmorlig" å lage boller på den måten. Posen inneholder jo bare de ingrediensene du likevel hadde blanda selv (mel, sukker og whatnot) - du må fortsatt ordne med vann og gjær selv. Rullinga og penslinga og blandinga må du også fortsatt gjøre på gamlemåten. Klissete deig mellom fingrene får du med andre ord også med ferdigposen, hvilket jo er et viktig mål i seg selv med den husmorlige bakefølelsen. Tre kvarters heving på badet, pensling med egg du har knekt selv og ti minutter i ovnen. ...

Har kryssa av noen punkter på lista i dag da jeg gikk bananas på diverse klesbutikker. Barneavdelingen. Jeg var sannsynligvis den beste kunden de har hatt i dag. Hurra for førstegangs-mødres alt-må-være-perfekt-syndrom. Og takk til merkevarebyggerne, forbrukersamfunnet og den kollektive frykten skapt i møtet mellom internett, reklame og den usikre mor som glemmer å lytte til fornuften mens hun skjelvende drar visakortet for å sikre sitt barn den aller beste fremtid. Hva skjedde med "det viktigste er at barnet er varmt, mett og trygg"? Lørdagskvelden nærmer seg slutten. Søndagen tilegnes min favoritthobby, nemlig oppussing. Det var forøvrig en stor løgn, ettersom oppussing har klatret så langt ned på hobbylista mi at den strengt tatt ikke engang synes på arket. Til tross for den sterke motviljen og det fysiske ubehaget jeg føler ved tanken, har jeg planer om å male diverse planker slik at min standhaftige snekkerbisken kan forvandle vår rufsete trapp til ...en finere trap...