Frostsol

Klokka fem i dag tidlig våkna det lille mennesket i naborommet. Hun var sulten og veldig våken. Fem er altfor tidlig, og vi kan ikke fortsette å stå opp da. Men jeg orka ikke ta den diskusjonen i dag, så jeg velta meg ut av senga og gikk inn for å hente henne. Hun stod som vanlig oppreist i senga og venta på meg med en utålmodig latter. Det var ikke før jeg åpna døra for å slippe ut hunden at jeg la merke til at verden var blitt hvit der ute. Litt snø føyka inn gjennom ytterdøra og traff meg på tærne. Hunden fløy ned trappa og kasta seg ut i alt det morsomme, mens jeg lukka døra og fyrte opp i peisen. Det har snødd i hele dag, og det har holdt seg kaldt. Da baby skulle ut og sove i vogna si, var det mer brøyting enn trilling jeg gjorde med vogna. Og så så stille det blir når det snør. Jeg har gått rundt i huset i dag og bare følt på stillheten, den monotone lyden fra flammene i peisen og de lydløse bevegelsene til snøen der ute. Jeg fikk julestemning, rettere sagt første juledag-s...

Janteloven, vet du. Jeg bryr meg ikke så mye om den, fordi jeg omgir meg ikke så mye med folk som jeg kan være jantete mot, og jeg har ikke et liv andre trenger å jante heller. Men noen ganger må jeg minne meg selv på å ikke være så jantete. Jeg er nok litt sånn skule-på-de-som-får-det-til jeg og, helt til jeg kommer på at jeg gjør det og da ROPER jeg høyt hvor FANTASTISK det er at de får det til. For jeg er hvertfall ikke jantete! Og så går jeg hjem og tenker på hvor mislykka jeg er som ikke får til noen ting. Alle bloggene jeg leser er så utrolig opptatte av inspirasjon for tiden. De inspirerer og inspireres og jeg vil så gjerne det jeg og, men det som skal forestille inspirasjon ser jeg bare som et slit. Åh skal jeg nå inspireres til å få drømmekroppen? Er det bare å gjøre om på kostholdet og trene tre ganger i uka? Skal jeg inspireres til å starte mitt eget foretak? Er det bare å DO IT?! Skal jeg inspireres til å lage visionboard, to-do lists, ukas målsettinger og ikke minst ...

Livet består av valg, og så kan man diskutere hvorvidt skjebnen er involvert i noen av de. Noen valg angrer man på, andre er man sikre på. Noen valg bruker man lang tid på å innse at var rett. I dag fikk jeg beviset på at jeg valgte rett den gangen - looooser!

Jeg sitter våken helt til Skavlan, men så fort det begynner og de setter i gang å prate så får jeg akutt behov for å gå derfra, det eeeeer så kjeeeedelig å bare siiiitte og glooo! Jeg klarer å holde konsentrasjonen gjennom halvtimers episoder med komedie, men filmer og andre programmer gjør meg rastløs som f-y. Hva har skjedd? Je var itte slik før! Late ADHD? Restless legs syndrome? Borded-as-hell-and-just-want-to-sleep-syndrom? Så jeg vindushopper på nett, eller "windows-shopper" som jeg så morro kunne si da vi hadde PC, for tiden går det i diverse belysning, for lamper må'n jo ha. Jeg har atm shoppet for 4200 kroner. Jeg går så langt som til "bekreft ordre" før jeg x'er den ut. Spaning i kvardagen. Men altså, de fire lampene til firetusento er de råeste jeg har sett. Ish. Who knew at lamper kunne være rå, men de kan det. Se på denne feks. To sånne i gangen. På veggen over sofaen oppe. Du skjønner hva jeg mener? ÅåRRh jeg vil være rik! God...

Da jeg kjørte hjem fra jobb i dag, var det klassisk musikk på radioen. Jeg elsker jo klassisk musikk på radioen, det er noe av det diggeste jeg vet. Jeg får aldri med meg hvem som er komponisten eller hva stykket heter eller noe sånn, og jeg eier ikke en eneste plate eller kassett, og på "klassisk kinda"-spillelisten min på Spotify ligger det to sanger. Men jeg fikk med meg at stykket som skulle til å spilles var en tarantella. Jeg mener, man får med seg at man skal høre en tarantella. Hele kroppen min fikk med seg at det var venta en tarantella. Det kribla i nakken min i to mil da jeg fikk høre det, jeg var sannsynligvis livsfarlig i trafikken etter at jeg fikk høre det. Hvis et hårstrå hadde kilt meg på halsen etter det hadde jeg sannsynligvis kjørt av veien. Så jeg vet at jeg fikk høre en tarantella. Whatever. Og så var jeg på Plantasjen i dag. Det er ikke mange butikker jeg føler meg mindre vel i enn Plantasjen. Jeg har virkelig ingenting der å gjøre. For det første e...

Grått og regntungt. På grensa til snø - det er frost om natta, og i dag var det en kuldegrad da jeg la babisen i vogna for sin første høneblund. Til tross for at vi nå har fått opp de to ovnene våre - en i første, og en i andre etasje - har vi ikke kunna fyre i dem da vi måtte vente til i dag med å fylle på med lecakuler. Så det har vært kaldt i huset også, hvertfall for meg som nekter å gå med genser inne. (I et hus skal det være så varmt at man kan gå i tskjorte.) Så da er det en frossen meg som heller sitter og furter i sofaen med pledd. Fordi vi flytta peisovnen inn i stua, måtte vi fjerne husets største møbel for å få plass til den. En skjenk som romma alt fra glass til vin til servietter og sølvtøy. Nå er alt det innholdet på vandring rundt om i huset. Det har ingen logisk plass lenger, og det ender alltid med å få plassen til noe annet - som så igjen må få plass et annet sted. Slike detaljer er nok til å gjøre meg sprø. Så jeg har dobbel-furta i dag, både fordi jeg var kald og...

Som ho sa, ho Buffy, rett før ho snudde seg og hoppa inn i helvetesdimensjonen for å redde verden fra undergangen - det vanskeligste i denne verdenen er å leve i den. Ingen oppmuntrende last-words, kanskje. Ikke tidenes pep-talk, liksom. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre med den informasjonen.  Også totalt meningsløs informasjon, ubrukelig. Det er ingen reklamefilm for livet de byr oss, verken Whedon eller Meyer. De føyer seg inn i rekken av kunstnere som har et behov for å å gjøre skillet mellom livet og døden mindre svart. Mer, grå. Og at det kanskje er noe hvitt der bak. Men det er det ikke. Det er bare sorg og stillhet. Og kulde. Og mere sorg. Sorgen er kjærlighetens pris.

Vet du hva dette er? En klagemur. Vurderer å bygge meg en sånn jeg og.

De som kjenner meg vet at det er en ting jeg hater mer enn noe annet i hele denne verden, og det er oppussing. Restaurering. Snekring, muring og alt som innebærer støv og sagflis og søle og dritt. Jeg blir fysisk dårlig av det, jeg blir sint og sur og totalt irrasjonell. Sjakktrekk å kjøpe restaureringsobjekt, sa du? Sommeren 2009 Nuvel, til mitt forsvar ante jeg ikke hvor dårlig stand huset var i, og jeg ante heller ikke hvor mye jeg hater å pusse opp. Denne helgen flytter vi vedovnen vår fra kjøkkenet og til stua. Ovnen er ny og fin og det blir veldig koselig å sitte i stua og se på flammene og bli varm og god, i stedet for å sitte i stua og fryse mens den som står på kjøkkenet og lager mat holder på å dø av varme. Men veien fra kjøkkenet til stua er lang, og innebærer så utrolig mye av det jeg hater. Borring i muren, flytting av rør, sement og det helvetes byggestøvet som bruker to måneder på å lande - slik at man går i to måneder og vasker husets alle gjenstander m...

I går var jeg totally sånn her : I dag er jeg totally sånn her: Jeg måtte bokstavelig talt krabbe opp trappa for å komme meg på dataen. Lårene mine kjennes som to enorme blåmerker, og underarmsmusklene mine, som jeg ikke visste jeg hadde engang, føles som to kjøttsår. Og så hører jeg rykter om at dag to, altså i morra, vil være enda værre. Hurra. Men, hvis jeg virkelig blir sånn her: av å føle meg sånn her: Så skal jeg egentlig ikke klage. Snakkes da, bikinisesong 2013. 

Jeg humrer og ler fortsatt av det forrige innlegget mitt, det var bare den perfekte historien i hodet mitt - tenk så gøy om jeg hadde gjort noe sånt. Det er så utrolig mye gøyere med de som tar en kjapp sving til høyre når alle andre går rett fram. (Eventuellt til venstre, hvis vi nå absolutt skal snakke politikk.) I dag har jeg vært på jobb, og jeg har vært på treningsstudioet og blitt drilla av min egen personlige trener. Du vet han som skal gjøre meg like hot som nye-Lene Alexandra. Han gav meg så mange lette vekter og sa "bra" så mange ganger at egoet mitt steg til himmels - i tillegg viste bodyscanen at jeg strengt tatt ikke trenger å trene, så jeg har aldri følt meg så bra som jeg gjør akkurat nå. Jeg var "kjempesterk" i skuldrene og hadde en sterk rygg. Men jeg vet innerst inne at i dag bare var en sjekke-hvor-sterk-og-frisk-hun-er-dag, og at det nok blir hardere neste gang. Nå skal jeg krabbe opp i sofaen og ta fram hockeypulveret. Hockeypulver is my ...

I dag bestemte jeg og baby oss for å dra på overraskelsesbesøk til mannen mens vi likevel var i traktene. Mannen jobber innenfor et gjerde med vakter ved inngangen, og det er liksom ikke bare å kjøre inn der og heihei, du må ha et kort eller spesialinvitasjon fra kongen. Men jeg har lagt merke til at gjerdet rundt leiren er ganske lavt, så jeg putta baby i bæremeisen og klatra over. Det var litt vanskeligere enn jeg hadde trodd, da jeg forsøkte å holde baby i sånn nogenlunde loddrett positur samtidig som jeg forsøkte å ikke rive opp buksa på piggtråden. Det gikk veldig bra, og vi kom oss over. Men plutselig kommer det tre uniformer løpende mot oss - jeg snudde meg for å se hvem de var ute etter, men det var ingen der og jeg innså fort at det var meg de løp mot. Jeg tok et fintesteg til venstre og løp i retning av første bygning, men de var noen rakkere og fikk tak i meg. De så ikke videre fornøyde ut og ropte en masse sinte ting. Så jeg bare "men slapp av, jeg skal bare besøke man...

Så kom snøen, da, den kalde, hvite greia som finner veien til alle kriker og kroker og gjør det vått og annoying. Jeg er hvertfall ikke klar for et halvt år med vinter, selv om vi hadde det litt første-juledag'ish i heimen i dag. Søndag og sofa og "Drømmedesign" og sove på skift. Men så måtte jeg gå tur med hunden og de hullete støvlene mine fylte seg med slaps og det var altfor lite med tskjorte under jakka og det blåste rett gjennom joggebuksa. Så hunden fikk så vidt snust på et par trær før vi gikk hjem igjen, det hjalp ikke at det var mørkt som i graven heller og jeg plutselig kom på en av zombiene fra kvelden før. På TV altså. Egentlig er jeg ganske tøff, men egentlig ikke. Men se på bildet over, da, var det ikke litt fint. Clas Ohlson, 39 kroner. Kjøpt som en harry-spøk, men fant veien til blomsterbedet og jeg elsker det. Jeg elsker alle sånne rare hage-greier. Kanskje jeg er litt harry, jeg har ikke tenkt så mye over det før. Jeg så noen dyrefigurer med solc...

Her en dag ropte mannen på meg: "Gidder du komme og hjelpe meg litt et par minutt?". "Selvfølgelig!" ropte jeg tilbake. Nedenfor trappa stod han med vår nye peisovn som vi snart skal montere i stua, den er ordentlig flott, med vinduer og greier. "Kan du ta i litt her, du trenger bare å støtte litt så den ikke velter". Jeg bare: "Hva veier den?" Han bare: "To hunder kilo". Og jeg bare: "???!!??" Litt søtt at han trodde jeg kunne hjelpe til, da.

Jeg har fungert som fartsdump for mi åtte måneder gamle jente i hele dag - hun elsker å krabbe over meg, og helst over ansiktet mitt. For å komme seg over, tar hun tak i det hun måtte finne. Et øye, ei nese, øret mitt eller helst det tynne håret ved tinningen. Det gjør dritvondt. :)

Jegere skremmer livet av meg. Og det kryr av de her oppe hvor vi bor. Når høsten kommer, kommer de kjørende i konvoier av enorme pickuper med tusenmetere på taket. De kjører fort og aggressivt, og det er ikke eksos - men testosteron som spys ut av eksospotta. Når jegeren forlater kone og to barn for ei helg i skogen, er det ikke lenger familiefaren jeg ser. Når feltbuksa kommer på og den grønne genseren fra glansdagene i militæret tres over hodet, forvandler han seg til en sånn: Og til en sånn: Og ikke minst til en sånn: Så når jeg lufter hunden i skogen, den vi alltid pleier å gå i, da er det med vissheten om at det i buskene rundt meg ligger jegere som for anledningen har klint kamuflasjedritt i trynet og signaliserer til hverandre med øynene om hvem som skal løsne det første skuddet. Ikke skuddet som dreper meg, men skuddet som får meg til å løpe. Og så begynner jakta.  Og jeg bare: Og de bare: Og: Og jeg bare.... ja, dere for...