Frostsol

I kveld hadde jeg en sær opplevelse. Da jeg var liten, rundt 5-6 år, var jeg stor Karoline Kruger-fan. Ja, jeg digga ho. Karoline Kruger og Maj Britt Andersen. Og Kim Wilde. Men det var noe spesielt med Karoline, jeg sendte til og med brev og ba pent om autografen. Det gjorde venninna mi også. Ho fikk. Ikke jeg. ... shake it off... Anyway, i kveld fikk jeg det for meg å søke opp favoritt-plata på Spotify, "Fasetter" fra 1988. Og mens minnene gikk i bagrunnen, begynte jeg å kikke på julekjoler til lille babyjenta mi som nærmer seg ett år. Og du kan tro blandingen av mine egne barndomsminner og det å kikke på klær til min egen baby var en sær følelse! Hjertet mitt visste ikke hva det skulle gjøre med alle følelsene, så den sendte de bare ut i alle cellene hvor de eksploderte og gav meg trang til å både gråte og le. Jeg gjorde ingen av delene, jeg er jo ikke helt weird.

Bortsett fra litt elektrisitet og noen nye lamper, er det ikke så mye spennende som foregår for tiden. Jeg går rundt i mitt lille hjem med en baby diltende etter meg. Slik går vi fra kjøkken til stue til kjøkken og stue. Livet trenger ikke store plassen for å fungere. Jeg har ferie ut året. Så jeg har kjempegod tid før jul. Så jeg skal bake kjempemasse. Og lage kranser og hjemmelagde lykter av syltetøyglass og glanspapir. Så skal jeg strikke julekjole til meg og baby. Og ei lita, rød lue til hunden. Jeg skal bake brød og lage sylte og stappe pølser. Palt och klubb. Med tjukk 'l.  Har du hørt om Bruno Mars? Det er en sanger. Det er alt jeg vet om han. Han synger sanger og er litt søt i tillegg. Jeg er generelt ganske fiendtlig innstilt til all ny musikk, fordi jeg er gammel og tenker at alt var så mye bedre før. Men Bruno Mars har en sang som heter "Locked out of heaven". Og hvis du skrur opp volumet på den, og rører litt på deg, så skjer det noe rart. Antak...

Du trodde, og jeg trodde, at det ville ta omtrent fem år før lesekroken - eller "eventyrhula" - ble ferdig. Skam deg, og skam MEG - det tok faktisk bare i overkant av to dager. I tillegg har vi hatt besøk av elektriker, og selv om han kom rundt tre uker senere enn avtalt, så kan vi ikke annet enn å være strålende fornøyd med å endelig kunne se i høstmørket. Så jeg har vært en liten runde rundt i huset og tatt bilder som jeg tenkte jeg skulle dele med dere. Kvaliteten på bildene er elendige - jeg har mistet alle fotoferdigheter og tar nå kun uskarpe og kornete bilder - men de dokumenterer hvertfall fakta. Altså at det er blitt lys. Nå kan vi endelig se hvilke sko vi tar på oss og hvor skittent det blir på et hvitt gulv. En bibliotekar med respekt for seg selv, har ei ugle i vinduet. Jeg presenterer: Eventyrhula!  Jeg kan bekrefte at det er svært beroligende å ligge der inne. Her var det da mangt å feste blikket på, tenker nok du. Men i fokus er faktis...

Min lille baby elsker pasteller (eller var det mora som gjorde det), så jeg synes hennes nye nattbord passa utmerket inn sammen med resten av det søte! Jeg pussa det kjapt ned, malte det hvitt med noe restemaling jeg fant og kjøpte slike små hobbymalings-greier til skuffer og skap. Jeg glemte å pusse og male på beina der, men pytt sann. Så mine damer og herrer, se og nyt! : Tnåååw.

Tror dere ikke jeg har tatt på meg to prosjekt, da. Ett restaureringsprosjekt og ett byggeprosjekt. Restaureringsprosjektet er dog av det enkle slaget - jeg skal bare pusse og male et gammelt nattbord.  Det må gjøres innimellom leking og mating og trilling av baby, forsøk på oppdragelse av umulig hund og generelt...livet.  Denne skal "bli ny". Den skal få nye knotter. Den må pusses litt. Og sparkles mye. Byggeprosjektet er litt annerledes, og så langt har jeg igrunnen bare bistått med ideer og ordrer. Men det er en undervurdert jobb det, altså. Under trappa her skal det bli ei koselig lese-hule. Resultatet ser dere om en fire-fem års tid. Fikk dette innlegget meg til å framstå som kreativ og full av energi, pertentlig og shallow? Fint, mission accomplished.

For hundre år siden bodde og jobba jeg en sommer på Island. For et eventyr, for noen minner! Det aller meste av eventyr skjedde dog i mitt eget hode da jeg så og si var isolert fra all mulig sosial omgang i tre måneder. Så siden det var så ekstremt sosialt inni hodet mitt trengte jeg hjelpemidler for å få sove - det var nemlig umulig å få det stille inni der, det bare blablabla og buhu. Derfor dytta jeg ørepluggene så langt de kom inn i ørene mine, trykka på play og skrudde opp lyden. Hver kveld og hver natt stod cden til Norah Jones på på repeat - ikke rart jeg blir dautrøtt hver gang jeg hører for eksempel denne sangen:

Har hatt noen timer med den personlige treneren min, han er en muskelbunt med masse tatoveringer, men som mange muskelbunter med tatoveringer så er han veldig hyggelig, veldig snill og ikke farlig. Jeg møter som regel opp tyve minutter før timen, skifter fort og klønete i garderoben (hvor nittenhundreognull er det ikke med felles garderober og dusj!) og tar steget opp på tredemølla. Før pleide jeg å varme opp på sykkel. Men det er.så.kjedelig.å.sykle. Så pleide jeg å varme opp på step-maskina. Men det er.så.kjeeedelig. Så nå bruker jeg tredemølla. Og så lenge jeg trener intervaller, så går tiden rett så fort og jeg synes det er interessant å se hvor mye lenger jeg klarer å løpe før jeg blir sliten/lei fra gang til gang. Ikke at jeg pleier å presse meg så mye ekstra, men. Typ 15 sekunder lenger og sånn. Å løfte vekter er det gøyeste i verden. Det er meg og gutta. Der kommer jeg med bolle-magen min og henge-armene, og det er veldig tydelig at jeg er der for å komme i form. Ikke som de...

Det er ikke lett å være perfekt. Hvertfall ikke når definisjonen på perfekt er så subjektiv som den er. Perfekt for meg er ikke det samme som det er for deg, så det er ikke rart man blir schizofren i forsøket. Ja, for vi forsøker vel alle tidvis å være perfekte. Perfekt venn, perfekt kjæreste, perfekt kollega, perfekt forelder. Jeg forsøker hele tiden, men jeg feiler like mye som jeg forsøker. Nettopp fordi perfekt for meg ikke er perfekt for deg. Så da er spørsmålet hva man skal gjøre. Slutte å forsøke? Det er det absolutt enkleste svaret, og det absolutt vanskeligste å gjøre. Å innse at man i noens øyne ikke er perfekt. At man i noens øyne faktisk er en enorm tufs. Konklusjonen på historien min burde sikkert vært et gigantisk weheartit.com-moment, hvor jeg skriver at jeg fra nå av skal være meg selv, at jeg skal drite en svær kabel i om noen skulle se på meg som en tufs, at jeg fra nå av skal omgi meg med positivitet og god energi, at det eneste som betyr noe er at jeg liker me...

Passerer blomsten i gangen: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passer blomsten i gangen dag to: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer blomsten i gangen dag tre: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer bomsten i gangen dag fire: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer blomsten i gangen dag fem: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer blomsten i gangen dag seks: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer blomsten i gangen dag syv: - Å, faen, den skulle jeg ha vanna.