Perfekt? Jeg?

Det er ikke lett å være perfekt. Hvertfall ikke når definisjonen på perfekt er så subjektiv som den er. Perfekt for meg er ikke det samme som det er for deg, så det er ikke rart man blir schizofren i forsøket. Ja, for vi forsøker vel alle tidvis å være perfekte. Perfekt venn, perfekt kjæreste, perfekt kollega, perfekt forelder. Jeg forsøker hele tiden, men jeg feiler like mye som jeg forsøker. Nettopp fordi perfekt for meg ikke er perfekt for deg. Så da er spørsmålet hva man skal gjøre. Slutte å forsøke? Det er det absolutt enkleste svaret, og det absolutt vanskeligste å gjøre. Å innse at man i noens øyne ikke er perfekt. At man i noens øyne faktisk er en enorm tufs.

Konklusjonen på historien min burde sikkert vært et gigantisk weheartit.com-moment, hvor jeg skriver at jeg fra nå av skal være meg selv, at jeg skal drite en svær kabel i om noen skulle se på meg som en tufs, at jeg fra nå av skal omgi meg med positivitet og god energi, at det eneste som betyr noe er at jeg liker meg selv - og at "for the world you're just somebody, but for somebody you're the world".  Men hvem forsøker jeg å lure - jeg kommer fortsatt til å strebe etter å være perfekt - hell, jeg ER perfekt. 


Halleluja og amen.