Hvem smittet hvem med hva? Et klassisk korona-mysterium.

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra.

Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å ta en koronatest. Symptomfri svingte jeg inn foran test-stasjonen, men korona er uransakelig, så jeg tok ingenting for gitt og lot en romfarer føre qtipsen langt opp og inn i nese og svelg. Ett døgn i uvisshet, før smsen fra Helsedirektoratet kom og gav meg grønt lys til å dra på vinterferie. Symptom-fri som jeg var. 

Jeg pakket to symptomfrie barn inn i baksetet og satte kursen sørover. 8 timer med elbil senere, og vi svingte inn på tunet til min mor. Gjensynsgleden var stor, og klemmer ble gitt. Jeg burde allerede der forstått at dette ville bli straffet. Middag på bordet, dessert og lek, en øl og NRK og så var det neste dag. Jeg og barna kjørte til bestefar, det var gjensynsglede og påfølgende utveksling av det motsatte av avstand. Det var lek og det var middag og det var hage-heng i kald mars-sol.

Kvelden kom, jeg benyttet den etterlengtede barnevakten i min mor til å dra på besøk. Fire timer med hygge ved peisovnen sammen med to som ikke var mine faste nærkontakter, før jeg kjørte hjem senere enn planlagt. Til tross for at klokka viste midnatt, var min eldste datter våken da jeg kom. "Mamma, jeg er sår i halsen og tett i nesa". Og bestemor kunne bekrefte at ja, hun kunne og kjenne på en følelse av at det "tetna". Min egen opplevelse bare et par timer tidligere kunne ikke lenger ignoreres; jeg òg hadde kjent på sårhet i halsen der jeg satt med venner fra en annen kommune og med for meg potensiell ukjent smittevei.

Derfra fortonet resten av helgen seg for meg som en eneste stor katastrofe i emning. Jeg er et svært lydig pikebarn, og bare tanken på å få hele landets Bent Høies skuffede blikk, og førstesiden i lokalavisa, fikk meg til å vurdere eksil. Men hvor skal man dra på denne pestbefengte planeten! Hjernen min fungerte raskt. Vi har potensiell koronasmitte her. Jeg har tatt det med meg, nå har barna mine det og de har smittet mine foreldre. Jeg har smittet to venner gjennom felles kålrot med dip, som igjen kommer til å smitte sin kohort. Jeg har vært på den lokale matbutikken, og selv om jeg bar maske - dobbel-maske! Så gjorde ikke mine barn det. Barn under 12 år anbefales ikke å bruke munnbind, hilsen FHI, Helsedirektoratet og Bent Høie. Nå går det til helvete. Desperate SMSer til mine best betrodde nærkontakter med katastrofetanker og hva faen gjør jeg nå, høstet ikke frukter. Det var ingen som trodde at dette kunne være korona. Symptomene kunne mest av alt minne om forkjølelse. Hadde vi ikke vært kalde hos bestefar? Er det ikke helt typisk å bli forkjøla på våren? Jeg ble ikke betrygget, det var tross alt jeg som ville få skylda, ansvaret og skammen dersom mine verste mistanker var sanne. 

Og så kom natta som endret alt. Da jeg våknet med et gisp av lyden av min mors hoste. Nå var det alvor, for der kom luftveisinfeksjonen.

Vi gikk rett i karantene. Dagens aktivitet ble avlyst, og to skuffede barn måtte innse at de skulle tilbringe resten av helgen i selskap av kun meg og min mor. Jeg mener, det var jo allerede for sent for henne, og egen helse var jeg på det punktet likegyldig til. Lørdagsgodteriet turte jeg derimot ikke å frata dem, så spritet til albuene og maskert til øynene dro jeg på nærbutikken og rasket med meg det jeg fant av e-stoffer. Jeg svingte innom min far, altså ungenes bestefar, ringte på døra og tok alle trappene ned innen han rakk å åpne. På bønnhørlig avstand fikk jeg forklart situasjonen, at vi har begått det aller største svik man kan begå i 2020/2021 - vi dro på vinterferie.

Hjemreisedagen kom. Nye 8 timer i elbil - med elbil kan du verken kjøre fort eller langt - og så var vi hjemme i tryggheten. Men dramaet var ikke over, for nå ble også minstemann forkjølet, og ved middagen den dagen - hadde jeg mistet smakssansen. Det varte kun i én pizza, men der og da, da alt jeg kjente var chilliens brennende sensasjon, men ingen smak fra pepperonien, da tok jeg en avgjørelse. Jeg måtte teste meg på nytt. Det hadde ikke gått en uke siden forrige test, men ikke pokker om jeg dro på jobb uten smakssans! Jeg kunne jo risikere å sette enda en kommune ut av spill! Og var ikke pusten min ganske tung, og klødde det ikke nedi halsen der?

Korona-telefonen i min mors kommune ville ikke teste henne, men rådet henne til å "Leve livet som før". Symptomfri som hun følte seg, var hun enig i konklusjonen og besluttet å ikke teste seg. Min korona-telefon ønsket å betrygge meg med at min forkjølelse hadde sammenheng med min forrige korona-test, og at vi ikke kunne ha rukket å utvikle symptomer på den korte tiden. Men det er noe med all den instendige oppfordringen om testing. Alle historiene om da det gikk galt - når alle smittevernhensyn er tatt og én likevel smitter mange - fra kor til menigheter til skoleklasser - og verst av alt: når det er noen "uttabys fra"! Så jeg tok en ny koronatest. 

Den var negativ.

Selvfølgelig var den det. Vi var forkjøla på den gode, gammeldagse måten. Den som kommer av tidlig vår og lite klær. Men denne vinterferien lærte meg likevel noe veldig viktig: Vi blir hjemme i påsken.