Huntsmenphobia
Jegere skremmer livet av meg. Og det kryr av de her oppe hvor vi bor. Når høsten kommer, kommer de kjørende i konvoier av enorme pickuper med tusenmetere på taket. De kjører fort og aggressivt, og det er ikke eksos - men testosteron som spys ut av eksospotta. Når jegeren forlater kone og to barn for ei helg i skogen, er det ikke lenger familiefaren jeg ser. Når feltbuksa kommer på og den grønne genseren fra glansdagene i militæret tres over hodet, forvandler han seg til en sånn: Og til en sånn: Og ikke minst til en sånn: Så når jeg lufter hunden i skogen, den vi alltid pleier å gå i, da er det med vissheten om at det i buskene rundt meg ligger jegere som for anledningen har klint kamuflasjedritt i trynet og signaliserer til hverandre med øynene om hvem som skal løsne det første skuddet. Ikke skuddet som dreper meg, men skuddet som får meg til å løpe. Og så begynner jakta. Og jeg bare: Og de bare: Og: Og jeg bare.... ja, dere for...