Frostsol

Jegere skremmer livet av meg. Og det kryr av de her oppe hvor vi bor. Når høsten kommer, kommer de kjørende i konvoier av enorme pickuper med tusenmetere på taket. De kjører fort og aggressivt, og det er ikke eksos - men testosteron som spys ut av eksospotta. Når jegeren forlater kone og to barn for ei helg i skogen, er det ikke lenger familiefaren jeg ser. Når feltbuksa kommer på og den grønne genseren fra glansdagene i militæret tres over hodet, forvandler han seg til en sånn: Og til en sånn: Og ikke minst til en sånn: Så når jeg lufter hunden i skogen, den vi alltid pleier å gå i, da er det med vissheten om at det i buskene rundt meg ligger jegere som for anledningen har klint kamuflasjedritt i trynet og signaliserer til hverandre med øynene om hvem som skal løsne det første skuddet. Ikke skuddet som dreper meg, men skuddet som får meg til å løpe. Og så begynner jakta.  Og jeg bare: Og de bare: Og: Og jeg bare.... ja, dere for...

Med et halvt øye på døra, et halvt øre på stilk, blod som fryser til is når det knirker og et dundrende hjerte i brystet - omtrent slik fortoner ensomme netter i skogen seg. Jeg er sjefen, lederen og beskytteren, hvem skal beskytte huset dersom jeg sover. Hvem skal stå klar med sprayen dersom Den Onde lister seg opp trappa uten å banke på døra. Og hvem skal redde dyrene dersom gardinene står i flammer. Well, duh! Det er klart jeg ikke kan sove!

Jeg og Buffy har vært på skogstur. Vi satte oss i bilen, kjørte noen minutter innover skogsbilveien og parkerte ved en sidevei jeg ikke har gått før. Da jeg gikk ut av bilen og så meg rundt, kom jeg på bjørnen. Vi var nemlig langt unna allfarvei, og terrenget var typisk bjørnete innbilte jeg meg. Her hvor vi bor er det mye bjørn. Nå er det ca. 500 bjørn i Norge, og de aller fleste er i dette området. For bare en ukes tid siden ble det observert en bjørn som skremte hestene til en bonde som bor tre kilometer fra huset vårt. For enda noen dager siden løp en bjørn over veien og skremte en gutt på vei til skolen, bare en snau mil herfra. Derfor er det ikke usannsynlig at det er bjørn i skogen vår. (fra google) Jeg føler meg dog ganske trygg på bjørnen. Da vi flyttet hit, leste jeg mye om den. Jeg lærte meg hvordan jeg skal gjenkjenne spor, ekskrementer - og hva man skal gjøre hvis man møter en. Så da jeg og Buffy gikk innover den dype skogen, var jeg ikke særlig redd. J...