Skogens farer..
Jeg og Buffy har vært på skogstur. Vi satte oss i bilen, kjørte noen minutter innover skogsbilveien og parkerte ved en sidevei jeg ikke har gått før.
Da jeg gikk ut av bilen og så meg rundt, kom jeg på bjørnen. Vi var nemlig langt unna allfarvei, og terrenget var typisk bjørnete innbilte jeg meg. Her hvor vi bor er det mye bjørn. Nå er det ca. 500 bjørn i Norge, og de aller fleste er i dette området. For bare en ukes tid siden ble det observert en bjørn som skremte hestene til en bonde som bor tre kilometer fra huset vårt. For enda noen dager siden løp en bjørn over veien og skremte en gutt på vei til skolen, bare en snau mil herfra.
Derfor er det ikke usannsynlig at det er bjørn i skogen vår.
![]()
Jeg føler meg dog ganske trygg på bjørnen. Da vi flyttet hit, leste jeg mye om den. Jeg lærte meg hvordan jeg skal gjenkjenne spor, ekskrementer - og hva man skal gjøre hvis man møter en.
Så da jeg og Buffy gikk innover den dype skogen, var jeg ikke særlig redd. Jeg la merke til alle de hele maurtuene langs stien, noe som betyr at bjørnen sannsynligvis ikke har passert. Jeg la merke til fersk elg-bajs og annen bajs, og slo fast at de sannsynligvis ikke ville tatt seg tid til å bajse hvis de visste det var en bjørn i nærheten. I tillegg til å utøve alle mine hakkespettbok-erfaringer, førte jeg også en høylydt og meningsløs samtale med Buffy - som ikke få ganger sendte meg svært spørrende blikk.
Det var en flott tur. Sola skinte utrolig nok ned mellom trærne, bekken vi gikk over rant friskt og fristende under hengende grantrær og fuglene kvitra muntert (ville fuglene kvitra så muntert hvis det var en bjørn der? I dont think so). Jeg følte meg frisk og levende der vi etterhvert befant oss dypere og dypere inne i skogen.
Men da vi til slutt bestemte oss for å snu og gå tilbake til bilen, hørte jeg det. Blodet frøs til is, jeg ropte Buffy til meg og tittet meg nervøst omkring. Lyden jeg hadde hørt var en blanding av et ul og et bjeff.
Ulven. Jeg hadde helt glemt ulven. Jeg er pissredd ulver!
Med ett var det ikke like trivelig å være langt inne i skogen. Med ett var lyden av bekken frustrerende, fordi den forstyrra min viktigste sans - hørselen. Med ett innså jeg at jeg ikke vet det dugg om ulver, annet enn at de sirkler deg inn og river deg i fillebiter, forer deg til ungene sine og gnager på ribbeina dine.
Hjemturen gikk merkelig nok fortere enn turen inn.
![]()
Da jeg gikk ut av bilen og så meg rundt, kom jeg på bjørnen. Vi var nemlig langt unna allfarvei, og terrenget var typisk bjørnete innbilte jeg meg. Her hvor vi bor er det mye bjørn. Nå er det ca. 500 bjørn i Norge, og de aller fleste er i dette området. For bare en ukes tid siden ble det observert en bjørn som skremte hestene til en bonde som bor tre kilometer fra huset vårt. For enda noen dager siden løp en bjørn over veien og skremte en gutt på vei til skolen, bare en snau mil herfra.
Derfor er det ikke usannsynlig at det er bjørn i skogen vår.
(fra google)
Jeg føler meg dog ganske trygg på bjørnen. Da vi flyttet hit, leste jeg mye om den. Jeg lærte meg hvordan jeg skal gjenkjenne spor, ekskrementer - og hva man skal gjøre hvis man møter en.
Så da jeg og Buffy gikk innover den dype skogen, var jeg ikke særlig redd. Jeg la merke til alle de hele maurtuene langs stien, noe som betyr at bjørnen sannsynligvis ikke har passert. Jeg la merke til fersk elg-bajs og annen bajs, og slo fast at de sannsynligvis ikke ville tatt seg tid til å bajse hvis de visste det var en bjørn i nærheten. I tillegg til å utøve alle mine hakkespettbok-erfaringer, førte jeg også en høylydt og meningsløs samtale med Buffy - som ikke få ganger sendte meg svært spørrende blikk.
Det var en flott tur. Sola skinte utrolig nok ned mellom trærne, bekken vi gikk over rant friskt og fristende under hengende grantrær og fuglene kvitra muntert (ville fuglene kvitra så muntert hvis det var en bjørn der? I dont think so). Jeg følte meg frisk og levende der vi etterhvert befant oss dypere og dypere inne i skogen.
Men da vi til slutt bestemte oss for å snu og gå tilbake til bilen, hørte jeg det. Blodet frøs til is, jeg ropte Buffy til meg og tittet meg nervøst omkring. Lyden jeg hadde hørt var en blanding av et ul og et bjeff.
Ulven. Jeg hadde helt glemt ulven. Jeg er pissredd ulver!
Med ett var det ikke like trivelig å være langt inne i skogen. Med ett var lyden av bekken frustrerende, fordi den forstyrra min viktigste sans - hørselen. Med ett innså jeg at jeg ikke vet det dugg om ulver, annet enn at de sirkler deg inn og river deg i fillebiter, forer deg til ungene sine og gnager på ribbeina dine.
Hjemturen gikk merkelig nok fortere enn turen inn.
(fyh fann)
Hohoho! Du skriver det sånn at jeg også ble litt redd :P Forfatter-Hege! :D
SvarSletthaha tnå så snill :)) takk!
SvarSlett