Frostsol

I dag, niende oktober, kom den aller første snøen. Det begynte som fjærlette fnugg i lufta, og fortsatte som store, dansende filler som legger seg bombastisk på bakken. Der ser de ut til å trives, for de blir flere og flere og bakken blir hvitere og hvitere. Når jeg ser ut av vinduet fra kontoret, kunne det vært en hvilken som helst dag i desember. Det er nesten så julestemningen kommer snikende. Mannen er ute og setter på vinterdekk, nede spraker det i ovnen og i stua dufter det av deilige, nybakte kaker (takk til Yankee Candle). Vinteren er hjertelig velkommen i min verden, både fordi den alltid synes å passe min sinnstemning på denne årstiden, og fordi det vitner om at tiden går fremover mot det nye som skal skje i vinter. Her går vi og tripper i spenning og gleder oss, og selv om vi er blitt flinke til å vente på ting, så er det helt greit om tiden går litt fortere enn vanlig. Ønsker alle en fortsatt fin helg, så snakkes vi igjen om noen dager.

I dag våknet jeg til SNØ på alle kanter. Jeg tror jeg stod i ti sekunder og bare stirret ut av vinduet, med halvåpne øyne og munnen på vidt gap, før jeg skjønte hva det hvite på plenen var. Skein ikke sola plagsomt inn vinduet i går da? Jeg synes huske det var langt unna snøgrader da jeg gikk og la meg. Heldigvis brukte sola like lang tid på å smelte det, som det tok meg å vaske ansikt, få på fjeset, stappe inn linser og rette ut håret. Det er dog inmari kaldt i stua i dag, og siden jeg har rydda bort vedposen og nekter å gå ut og hente den igjen, har jeg heller skrudd opp ovnen og henta pleddet. Det er dessverre så mange hull i pleddet mitt at det ikke varmer stort. I dag har jeg laget middag selv. Hvilken bragd, tenker du kanskje mens du himler med øynene. Problemet er bare at jeg nok en gang eksperimenterte, det vil si at jeg lagde mat uten noen konkret plan og uten noen oversikt over ingredienser. Jeg har et annet handicap når det gjelder matlaging, det er at jeg aldri...

Tror jeg må innse at jeg overvurderer meg selv når jeg planlegger å dra å trene ETTER en lang senvakt med påfølgende foreldremøte. Da er jeg igrunnen både sliten og lei, og det eneste som frister er å komme seg innenfor hjemmets fire, varme vegger. Våknet til den koselige lyden av regn i dag. Helt til jeg kom på at jeg hadde hengt ut alle vinterjakkene og dressene på klessnora dagen i forveien. Jeg vurderte å spurte ut og forsøke å redde restene, men bedageligheten min klarte å overbevise meg om at skaden sannsynligvis allerede hadde skjedd - så jeg snudde meg rundt og sov litt til. Nå har derimot regnet blitt omgjort til snø, og det var rene julestemningen her tidligere. Det føles veldig urettferdig at regnet ikke klarer å holde seg som regn her oppe, for bare noen meter nede i bakken er snøen så og si borte. Vi har som regel våren tre-fire uker senere enn de som bor i sentrum. Men så setter vi enda større pris på den da. Eller noe.

I går var jeg i hovedstaden med ei venninne. Jeg forlot et kaldt, men solfylt Moberget og entret et mildt, grått og slapsete Oslo. Med lyse bukser og lyse sko, var det en prøvelse å ikke bli full av møkk. Oslo må være Norges styggeste by. Vi hadde Aker brygge i tankene (sannsynligvis blendet av vår drøm og vårt håp om å få en herlig vårdag på brygga) så vi gikk strake veien. Trodde vi. Da vi endte opp på Akershus festning skjønte vi at vi hadde gått litt feil, og den grønnkledde soldaten fniste av oss da vi spurte etter veien. En annen fnøys. (Jeg følte meg dog bedre enn den gangen jeg stod midt på Karl Johan og spurte en forbipasserende om veien til ..Karl Johan.) Men til slutt kom vi fram til Oslos stolthet. Aker brygge. I snøslaps og etterhvert rene snøstormen er det vanskelig å se at det liksom er her fiffen og turistene samles for å oppleve et pulserende og hipt Oslo. Men vi fant oss en koselig, italiensk restaurant hvor vi koste oss noen timer. Med pasta... ...og oliv...

Var det noen som sa vår?

God morgen! Og takk til mine 3 trofaste lesere, jeg er redd veien til total blogg-herredømme fortsatt er lang, men kortere enn i går! Dagen min skal brukes til å få orden på hus og hjem, jeg har liggi som et dødt dyr på sofaen i flere dager nå. Energien min har begrenset seg til nødvendige ting som å spise, sove, sove og slike ting som kan utføres fra sofakroken. Jeg vil ikke påstå at energien er på topp i dag heller, men i morgen får jeg fint-fremmed på besøk så da bør det skinne av alle overflater. Ute snør det tettere og tettere, og selvsagt begynte det samme dag som min bedre halvdel har forlatt meg for noen dagers øvelse i nabolandet. Ergo blir måkingen overlatt til meg. Hurra. Jeg har jo fortsatt ingen muskler  å skryte av, så ett spadetak er nok til at jeg ligger pesende i snøfonna og forbanner hele verden. Så vi får nå se hvor mye "måking" det blir. He he. Nuvel, jeg får karre meg opp av sofaen. Fram med støvkluten, på med Spotify og skru på smilet - her sk...

Det er ikke ofte jeg går på ski, jeg synes generelt det er ganske kjedelig å gå på ski. Det er tungt og det skjer veldig lite. Nedoverbakker er morsomme, men det følger alltid en eller annen oppoverbakke og det ødelegger alt. Bakglatte ski og fiskebein. Og jeg får alltid vondt i armene, jeg tror jeg går 40% på skiene og 60% med armene. I tillegg blir jeg alltid glovarm, så jeg må ta av meg vottene. Dermed blir jeg kald på hendene. Og så tryner jeg garantert når jeg ikke har på meg votter. Men i dag fant jeg fram skiene. Noen syltynne, smørefrie ski som sjelden passer til det føret som er på bakken. Men det var visst perfekt smørefrie-ski-føre, ca. seks minus og lett snø i lufta. Så jeg spente de på meg og tasla innover skogen, alene med hodelykta mi. Fordelen med å gå på ski alene, er at jeg kan snu akkurat når jeg vil. Så jeg snudde ganske kjapt. MEN det var riktig koselig. Stille og mørkt, og utrolig vakkert med snøen som glitret i mitt svake hodelys. Og hvor mange kan spen...