Frostsol

Å formulere en statusoppdatering på Facebook er en kunst. Men man lærer seg etter hvert hva folket vil ha. Humor, ting som er på kanten, sleivspark og provoserende ytringer er ofte en vinner. Overfladisk lykke og selvskryt like så. (Alle hater de, men alle trykker 'like' likevel.) Klaging, negativitet, sutring og antydninger blir stort sett oversett, sannsynligvis fordi de er litt pinlige å være vitne til, man skal ikke vise seg svak eller at man takler livets nedturer med annet enn et smil. (Formidler du dog disse nedturene med en påfølgende "men jeg reiste meg jeg!" er du garantert å høste en drøss notifications.) I dag lød min statusoppdatering som følger: "Har en pus som spiser oss ut av hus". Ikke uventet ble den semi-populær, for ja - dyr er også forholdsvis populære i statuser. Det jeg dog EGENTLIG mente å skrive var: "Har en katt som spiser så mye mat om dagen at jeg ikke gjør annet enn å fylle på den helsikas katteskåla, samtidig som den n...

Jeg har innsett at soverommet vårt ikke har yin og yang i balanse, ei heller et snev av feng shui. Jeg brukte natten på å google det, ja du hørte riktg, natten. Fordi jeg ikke sov. Og fordi jeg ikke sover i det hele tatt når jeg er alene hjemme. De første nettene med dårlig søvn overlever jeg ved å overbevise meg selv om at jeg ikke trenger så mye søvn. Jeg er en råtass som fint kan gå dagesvis med to timer sammenlagt søvn. De neste nettene forløper dog noget panisk. Som i natt. Jeg åpnet først ett vindu. Så ett til, i håp om at den friske høstlufta skulle sende meg rett inn i drømmeland. Da så ikke skjedde og jeg heller ble liggende våken og irritere meg over rullegardina som slo inntil vinduet pga gjennomtrekken, lukket jeg det ene igjen. Så vurderte jeg muligheten for at det var for mørkt, men innså kjapt at det var lite å gjøre med det ettersom det var mørkt som i graven ute, og eneste løsning var å ha på litt lys - og det er selve oppskriften på null søvn. Så etter noen timer med ...

Jeg og Buffy har hatt besøk i det siste. (Pus har dog vært uhøflig og knapt vist snuta si.) Det er koselig å gå tur i skogen, men enda koseligere når man har noen å gå sammen med. Vi møtte verken bjørn eller ulv denne gangen heller, men derimot ganske mye mygg. Myggen er store som småfugler, fulle av blod og stikker som med kniv. Jeg reagerer ikke normalt på de heller, men får myggstikk på størrelse med golfballer. Derfor rømmer jeg fort innendørs for tiden. Håper på sol og LITT varmere enn det er nå (det har liggi på 10-13 grader i det siste) slik at myggen flyr til kaldere strøk. Og selvfølgelig fordi det er sommer og ikke skal være 10-13 grader!

Denne kantklipperen lever et merkelig liv. Den starter ved første forsøk etter en vinter i dvale. Men stopper du den, så må du vente et døgn før du får start på den igjen. Helt seriøst. Jeg får aldri bruke den to ganger på en dag. Da kan jeg dra i snora til jeg blir blå - den nekter. Så egentlig liker jeg den ikke. Det er dog ikke til å stikke under en stol at den er fryktelig praktisk. Men i dag ble det altså bare halve hagen. Jeg får vente til i morra med å forsøke å starte den igjen.

Nytt design. Skikkelig lite fint. Men når man er tullete og begynner på et slikt prosjekt uten nett (åja, for det er borte igjen!), så blir det bare halvbra. Men det får duge. Enn så lenge.

Jeg kjeder meg.  Så fikk jeg denne slengt i trynet: Mulig det er sant. Men det forandrer fortsatt ikke på det faktum at jeg kjeder meg.

Noe av det verste med å bo i skogen i en by hvor man ikke kjenner så mange, er når man skulle hatt hjelp til ting. De som bor i nærheten av familie, venner, venners venner og andre som kjenner noen som kjenner noen - har alltid en eller annen som kan stikke innom og hjelpe til. En man kan låne tilhenger av, som kan se på dataproblemene som plutselig oppstod, som kan gi katten mat mens man er borte noen dager, som kan hjelpe til å skru sammen en Ikea-garderobe - eller hjelpe til med å få inn 26 meter med lister som til sammen veier et lite tonn gjennom et vindu mange meter opp på veggen. Og når man bor to mil inn i skogen, er ikke det en slik ting man spør om noen kunne tenke seg å "stikke innom" for å hjelpe til med. (Heldigvis kjenner vi et par stykker som har hjulpet oss ved noen anledninger, men det er begrensa hvor mange dager på rad man har hjerte til å mase på samme personer.) SÅ jeg fikk dratt denne pakka inn gjennom et vindu i 1 etasje, hvor den har liggi på stueg...

Denne dagen har inneholdt alle typer vær og alle typer humør. Dagen begynte med sol, men nå har slusene åpna seg. Internett-dingsen kom ikke i dag heller, så jeg har brukt store deler av dagen på å vente på nettsider. Dagens nyheter har stått i fare for å bli gamle innen jeg har fått lest dem, og klær har blitt utsolgt innen jeg har fått klikket meg dem hjem. Hvilket kanskje er like greit. Til tross for regnvær, dårlig nett samt ustabilt humør - i dag har vi hatt snekker på besøk! Jeg vil vel nesten gå så langt som å kalle min mann snekker også nå, så mye erfaring han har fått, men i dag hadde vi en ekte, licensed snekker her. Ettersom min mann straks forlater meg til fordel for det store Utland, har det vært litt hast å få ferdig andre etasje. Derfor fikk snekkeren lov til å liste ferdig soverommet - og det ble så fint! Jeg skal vise bilder etterhvert. ( http://www.weheartit.com/ )  Selv om det har regnet, har jeg selvsagt gått en tur med Buffy. I dag var det ...

Vi har fortsatt ikke optimalt Internett hjemme, så jeg sitter med min lille Packard Bell 8 tommer samt Telenors mobile nett, og forsøker å ikke rive meg i håret mens den bruker fire minutter på å laste opp hver eneste side. Det gjør det ikke særlig gøy å være på nett. Og helt umulig å laste opp og ned og redigere bilder. Forhåpentligvis kommer den greia vi trenger, i posten på mandag. Føler meg sjelden så handicapet som når jeg ikke har nett. Og bortsett fra å rive meg i håret på grunn av nettet, river jeg meg i håret av vulkanutbruddet som sannsynligvis kom KUN for å gjøre meg stresset. Jeg løper som en galning mellom radionyhetene, TVnyhetene og nettnyhetene. Enn så lenge har den ikke skapt noen problemer for andre enn de som skal til Island - og de gidder vi jo ikke bry oss om. Snakkes når nettet vårt er oppe igjen.

Tror jeg må innse at jeg overvurderer meg selv når jeg planlegger å dra å trene ETTER en lang senvakt med påfølgende foreldremøte. Da er jeg igrunnen både sliten og lei, og det eneste som frister er å komme seg innenfor hjemmets fire, varme vegger. Våknet til den koselige lyden av regn i dag. Helt til jeg kom på at jeg hadde hengt ut alle vinterjakkene og dressene på klessnora dagen i forveien. Jeg vurderte å spurte ut og forsøke å redde restene, men bedageligheten min klarte å overbevise meg om at skaden sannsynligvis allerede hadde skjedd - så jeg snudde meg rundt og sov litt til. Nå har derimot regnet blitt omgjort til snø, og det var rene julestemningen her tidligere. Det føles veldig urettferdig at regnet ikke klarer å holde seg som regn her oppe, for bare noen meter nede i bakken er snøen så og si borte. Vi har som regel våren tre-fire uker senere enn de som bor i sentrum. Men så setter vi enda større pris på den da. Eller noe.

Musklene er trent, egget er fortært og sofaen er inntatt. Det er helg. Ute er det grått og regntungt. Buffy sover i gangen, mannen arbeider med å lage SOVEROM til oss i 2 etasje, pus er rundt omkringfallera og jeg er her. Hjemme fra kurs i Oslo og alt er som det skal. Jeg vurderte å skrive et innlegg om hjemreisa mi fra Oslo, den ble nemlig mer actionfyllt enn planlagt. Jeg trodde nemlig jeg hadde inmari god tid før toget gikk, så jeg satt og koste meg på perrong 11 i en hel time, betraktet menneskene rundt meg, spiste en bolle og drakk litt kakao. Fem minutter før toget mitt skulle komme, kikket jeg tilfeldigvis på skjermen i taket, som viste meg en helt annen destinasjon enn min. Dermed fikk jeg panikk, jeg løp inn igjen på Oslo S, brøyta meg vei gjennom folkemassen og fikk trykt billetten min opp i trynet på ei NSB-dame som stod der. "Hvor går toget til Hamar fra?!". Det viste seg at jeg skulle på et helt annet tog enn jeg vanligvis tar, så dermed løp jeg med villskap i...

Jeg: "Åh, skal vi ikke kjøpe kjøkken gjennom Selma kjøkken??" Mann: "Jaha, hva er det?" Jeg: "Det er et sånt sted hvor man får skreddersydde kjøkken!" Mann: "Det får man jo alle steder". Jeg: "Nei, her får man ett som er spesiallaga akkurat for oss, som vi designer selv! Ikke sånn som på Ikea." Mann: "Men vennen, det er jo akkurat sånn man gjør på Ikea også.." Jeg: "...." Nuvel, jeg tenkte jeg skulle tegne kjøkken bare for gøy, gjennom Selma kjøkken , bare for å se hvordan kjøkkenet vårt kunne bli hvis vi hadde masse penger. Så jeg gikk inn på hjemmesiden demmes og åpna tegneprogrammet. Det første de måtte vite var hvor stort kjøkkenet er. Først tenkte jeg å bare dikte opp en size, men så fant jeg ut at jeg skulle gjøre det "ordentlig". Så jeg henta tommestokken til mannen og begynte å måle. Jeg fant målene, gikk tilbake til sofaen og la de inn i tabellen. Men så skulle de vite hvor høyt det er und...

Petter vant, han! Og jeg husker hvorfor jeg slutta å bry meg med sport, jeg blir så fryktelig stressa nemlig. Hjertet begynte å dunke allerede etter to kilometer, selv om kommentatorene snakket som om de gikk søndagstur - og når det gjenstod fire kilometer, og ingen så ut til å ville ta ledelsen, så begynte jeg å bli irritert. Og når spurten kom, da satt jeg og skalv. Og da medaljeutdelingen var i gang, satt jeg og grein. Så jeg tror jeg skal holde meg unna sport, hjertet mitt har ikke godt av det. Men se så langt jeg har kommet på pleddet mitt! Det har liggi nesten tre uker på grunn av det stygge hullet  jeg fikk for en stund siden. Det ødela motivasjonen min. Men nå har jeg begynt på'n igjen, og bestemt meg for at perfeksjon er for pyser.

Nå har jeg stirra i taket i snart 3 dager, og jeg er i ferd med å bli sprø! Alt jeg får ut av den aktiviteten, er å legge merke til detaljer som irriterer meg. Som feks. denne spikeren som har kommet ut igjen en eller annen gang i løpet av tak/vegg/gulv-rivingen i 2 etg. Jeg forsøkte å være aktiv i dag, men jeg får ikke lov til å gå mange meterne før bena fører meg tilbake i sofaen. Jeg håper dog at morgendagen blir enda bedre slik at jeg kan komme meg på jobb og fungere som et normalt vesen. Hører forresten rykter om at det er "hug a librarian"-day i morra. Et lite tips: ikke klem meg. Fremmede som plutselig skal klemme vil sannsynligvis skremme livet av meg. I tillegg er jeg smittsom. Så det så.

Jeg har vært dødssyk i natt, så syk at jeg vurderte å krabbe ned til naboen og spørre om han kunne være så snill å slå meg i hodet med noe hardt sånn at jeg i det minste kunne få lov å være bevisstløs mens det holdt på. Men som den stille lidende jeg jo er, så led jeg videre - i min ensomhet. Nå er det dagen derpå og formen er betraktelig bedre, men kroppen min roper "SOFA!" av full hals, og jeg adlyder så gjerne. Dyne, pyjamas og "Frustrerte fruer" i reprise for n'te gang - slik må det bli i dag. Ha en fin dag alle sammen!

I går satte jeg på oppvaskmaskina på kort-program. Oppvasken ble ikke ren, men brønnen ble heller ikke tom. Og i dag dusjet jeg nesten som normalt, samt at jeg - i glemselen - fylte Imsdalflaska mi med springvann istedet for fra de 10 literne med kjøpevann jeg har, og brønnen er fortsatt ikke tom. Jeg tror denne historien ender bra, jeg. Nettopp inne fra en milelang skitur med hunden. Neida, det var muligens bare en kilometer eller to, men hjemturen føltes som en ekspedisjon. Det snør og blåser, det var iskaldt i ansiktet og jeg går fortsatt på ski som om skiene sitter på armene - så det var skikkelig tungt. I tillegg føler jeg at jeg er i ferd med å bli syk, jeg kan praktisk talt kjenne hvordan kroppen er angrepet av FI - fienden (militærspråk hø hø). Jeg håper at kroppen min reagerer som den vanligvis gjør - med et voldsomt forsvar - og at det har gått over til i morra. Nå har tiden kommet til dagens aller kjedeligste øyeblikk, nemlig middagstid. Det føles totalt meningsløst å l...

Nok vann i brønnen til en dusj, hvertfall, fornøyd så langt! Men når kan man sette på en oppvaskmaskin? En klesvask? Noen som gidder å ta en titt nedi brønnen vår? Anyone?

Jeg lå våken i natt og tenkte på vann. Jeg lå og forsøkte å psyke meg opp til den påfølgende dagen. En dag jeg var overbevist om at ville inneholde ikke så mye mer enn vann. Eller mangel på sådan. Jeg forsøkte å forberede meg på det faktum at jeg sannsynligvis ville måtte kave meg hundre meter gjennom to meter snø, lete etter brønnen og grave meg ned gjennom vinterens mange lag med tung og hard snø. Deretter så jeg for meg at jeg måtte hakke opp brønnens provisoriske "lokk" for så å, liggende på magen, bruke mine siste krefter på å dra det av. Det neste jeg så for meg var at jeg kom til å falle nedi brønnen. Det ville vært så typisk meg å gjøre nettopp det. Så i natt har jeg gispet etter luft og øvd meg på å rope (neida) etter hjelp - hvilket jeg allerede da innså at var nyttesløst ettersom jeg er alene i skauen. Jeg så for meg at jeg ville ende opp som den jenta i "The Ring" - og deretter fortsatte tankene over på den filmen, og så var det gjort. Jeg sov...

Tar meg en dusj, jeg. ..Ånei.

Et familiemedlem opplevde noe, for meg, forferdelig her tidligere i vinter. De gikk nemlig tom for vann. Brønnen var tom, i tillegg var det iskaldt og de hadde verken snø å smelte eller mildvær i sikte. Jeg husker jeg tenkte at dersom det noen gang skjer her, så flytter jeg. Som dere sikkert vet, så har jeg hata hele oppussingsfasen. Jeg innser at jeg hater å ha det kummerlig, bo ukomfortabelt, rotete og skittent. Jeg har hata å være tidvis uten stikkontakter, snuble i skjøteledninger og ordne sikringer som ryker. Da vi fikk vannlekkasje vurderte jeg å aldri stå opp fra senga igjen. Da det flytta fugler og mus inn i 2 etg., tenkte jeg at jeg like gjerne kunne flytte ut i telt og ha det koseligere der. Vi har vært uten strøm, uten nettdekning, vannet har frosset og vannpumpa har røke to ganger. Men nå tror jeg bunnen er nådd. Nå skal jeg, i følge meg selv, flytte. Vi er tomme for vann! Jeg har levd i 24-25 år med kommunalt vann, jeg har lagt meg til vaner som passer for F...