Katastrofe del 2.

Jeg lå våken i natt og tenkte på vann. Jeg lå og forsøkte å psyke meg opp til den påfølgende dagen. En dag jeg var overbevist om at ville inneholde ikke så mye mer enn vann. Eller mangel på sådan. Jeg forsøkte å forberede meg på det faktum at jeg sannsynligvis ville måtte kave meg hundre meter gjennom to meter snø, lete etter brønnen og grave meg ned gjennom vinterens mange lag med tung og hard snø. Deretter så jeg for meg at jeg måtte hakke opp brønnens provisoriske "lokk" for så å, liggende på magen, bruke mine siste krefter på å dra det av.
Det neste jeg så for meg var at jeg kom til å falle nedi brønnen.
Det ville vært så typisk meg å gjøre nettopp det. Så i natt har jeg gispet etter luft og øvd meg på å rope (neida) etter hjelp - hvilket jeg allerede da innså at var nyttesløst ettersom jeg er alene i skauen. Jeg så for meg at jeg ville ende opp som den jenta i "The Ring" - og deretter fortsatte tankene over på den filmen, og så var det gjort. Jeg sov altså ikke i natt.

Da jeg våknet (for man våkner jo alltid, selv om man tror man ikke sover), var min første tanke "Ting er alltid mye bedre på morgenen" mens min påfølgende tanke var "Helsikka, tingene er fortsatt like katastrofale", og jeg vurderte å ikke stå opp. Men planen var å henge på telefonen til alle byens rørleggere når klokken slo 08.00, så jeg stod opp. Jeg gikk inn på badet, og så at min iherdige innsats kvelden i forveien bare hadde resultert i dette:

Og når jeg i tillegg fort erfarte at det behøvdes minst en bøtte vann for å skylle ned i do, så sank humøret nok en gang betraktelig. Mitt liv ville herved bestå av å bære og smelte snø.

Med bankende hjerte slo jeg nummeret til Varme & Bad (og håpet jeg ikke fikk han irriterende fyren fra kinoreklamen på røret), og la fram mitt problem til mannen i andre enden. Han hørtes først ikke særlig imponert ut, men da jeg spilte jente-alene-i-skogen-som-ikke-kjenner-noen-kortet så mykna han betraktelig. Han ville gjerne sende noen, men han ba meg om å gjøre en ting først. Jeg skulle slå på vannpumpa igjen, la vannet renne litt og så ringe han opp igjen.

Det gjorde jeg.

Og vannet var plutselig rent igjen, pumpa gikk som normalt - og krana hosta NESTEN ikke.

....

Men når sant skal sies så hadde jeg rett i å være i krisemodus i går, altså, for også rørleggermannen trodde at brønnen var i ferd med å bli tom. Han tror at tilsiget vil gjøre at det fylles opp igjen, men at vi sannsynligvis vil være i manko fram til våren og at vi må bruke vann deretter.  Det tyder dog på at det stadig kommer nytt vann i brønnen og at det ikke tar ukesvis (som jeg trodde) å få nok til et glass med vann.

Nuvel, nå sitter jeg her med tre dunker rent vann og et badekar med iskaldt og skittent snøvann. Jeg drar ikke i proppen riktig enda, for hvem vet, men krisemoduset mitt har sunket betraktelig. DOG har jeg lært at NOK EN GANG fungerer min "se for meg det verste"-taktikk, for da blir jeg alltid positivt overraska. ^^

Så da sier jeg takk for meg i denne omgang så snakkes vi igjen ved neste krise.