Frostsol

Jeg kjørte forbi en hest i dag. En svart kaldblodstraver. Han stod i innhegningen sin, helt innmed veien. Han hadde masse vinterpels, og litt rim ytterst i hvert hårstrå. Han var nok mett etter frokosten sin, for han stod i hesters sedvanlige hvileposisjon, med hodet lett hengende. Gjerdet hans var en enkel strømtråd, men den var tung av snø. Dersom han hadde forsøkt, kunne han lett kommet seg over. Men sannsynligvis har han det bra på innsiden, og tanken om å stikke av har kanskje ikke streifa han engang. Da jeg nærmet meg, våknet han litt opp med en slik rykning hester avogtil får. Det så ut som han våkna fra en liten drøm, og det med et smil om munnen. I det øyeblikket jeg passerte han, fikk jeg en enorm trang til å stoppe og hilse på han. Han så ut til å være en hyggelig hest. En slik hest som spisser ørene når du nærmer deg og som strekker på seg for at du skal nå bort til den myke og varme mulen. Som lar deg holde hånda under manen, hvor det alltid er varmt, uansett hvor kaldt de...

Jeg har fått besøk av en kjendis. Han skal bo hos meg noen uker, helt til all maten min er spist opp. Han er 26 år, mørk i huden og har langt, svart hår. Han er ingen kravstor gjest, så det er lite vi egentlig har med hverandre å gjøre. Buffy synes denne gjesten er svært forstyrrende. Den ellers så stille hunden, som bare i de sjeldneste tilfellene bruker stemmen sin, har nå virkelig lært sin egen stemme å kjenne. Og en leonberger på 50 kilo som bjeffer, høres ut som en leonberger på 50 kilo. Heldigvis tok det bare en kveld og en halv morgen før hun innså at gjesten ikke utgjør noen trussel. Det er jo slitsomt å skulle beskytte både seg selv, og sin eier! Heldigvis går gjesten bare rundt og rundt mens den ser rar og litt morsom ut. Gjesten heter Atom Vinter og er godt kjent for de aller fleste i Norges land som har vært halvveis våkne under travsportens glansdager. Det var ikke få millioner denne hesten håvet inn. Jeg personlig kunne ikke brydd meg mindre om trav...

Å klippe plenen i 18 klamme, overskyede grader - når gresset er altfor langt og til dels fuktig, og tusen fluer surrer rundt deg og lander i øregangen og på leppene dine..... Trenger jeg å si mer. Slikt får meg til å koke av raseri. Men jeg lot verken gressklipperen, som til stadighet daua, eller fluene stoppe meg og plenen er atter halvveis presentabel. I et tidligere innlegg var jeg raus og gav den norske sommeren en ny sjanse. Nå kan den derimot drite i å tro den kan gjøre det godt igjen med sol, for juni og begynnelsen på juli har vært så latterlig at det har gått over til tragisk. Skal tro om det er slutt på den gammeldagse, norske sommeren? Har klimaendringene gjort Norge til et eneste stort Nord-Norge? I dag har jeg også brukt endel tid på å sortere og notere alt jeg har lyst til å se i New York. Mye av det er nok ganske jentete (shopping), så vi får se hvor mye jeg må stryke av lista når min bedre halvdel får se den. Meatpacking district og SoHo samt en haug med avenuer...

13 år var jeg da jeg første gang fikk meg "egen" hest. To islandshester fra Rjukan entret Valle til en spent og nervøs Hege. Det var ikke første gang jeg møtte de, jeg kjente de allerede fra våre sommerferier på Hardangervidda. Jeg har glemt hvor mange sommere vi var der, men jeg vil tro det var 4-5 på rad. En uke med hest, hest, hest. To mils rideturer hver dag. Ble kjent med andre hestejenter (og noen gutter..) og hadde det topp. Gleden var stor da jeg fikk lov å ha to av hestene derfra på for i vinterhalvåret. Før digitalkameraets tid, så jeg har tatt bilde av fotoalbumet.   Her sitter jeg på Neisti. De gresset i hagen vår en ukes tid. Hørdur og Neisti. To unge gutter, den ene brun og den andre blakk. En rolig og bedagelig, en hissigpropp. Hørdur var hissigproppen, og det var han jeg ble forelska i. Så forelska, at jeg hadde han på for i 7 år, bare med pause i sommerferiene når han var på jobb på Hardangervidda. Han fulgte meg fra jeg var 13 til jeg var 20 år...