En svart hest.

Jeg kjørte forbi en hest i dag. En svart kaldblodstraver. Han stod i innhegningen sin, helt innmed veien. Han hadde masse vinterpels, og litt rim ytterst i hvert hårstrå. Han var nok mett etter frokosten sin, for han stod i hesters sedvanlige hvileposisjon, med hodet lett hengende. Gjerdet hans var en enkel strømtråd, men den var tung av snø. Dersom han hadde forsøkt, kunne han lett kommet seg over. Men sannsynligvis har han det bra på innsiden, og tanken om å stikke av har kanskje ikke streifa han engang. Da jeg nærmet meg, våknet han litt opp med en slik rykning hester avogtil får. Det så ut som han våkna fra en liten drøm, og det med et smil om munnen. I det øyeblikket jeg passerte han, fikk jeg en enorm trang til å stoppe og hilse på han. Han så ut til å være en hyggelig hest. En slik hest som spisser ørene når du nærmer deg og som strekker på seg for at du skal nå bort til den myke og varme mulen. Som lar deg holde hånda under manen, hvor det alltid er varmt, uansett hvor kaldt det er ute. Jeg fikk lyst til å snuse på han, for lukten av vinterhest  er høyt oppe på lista over favorittlukter. Men jeg kjørte videre, og hesten ble stående igjen. Han rakk likevel å etterlate et lite savn i meg.