Frostsol

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra. Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å t...

 "Du vet, det er jo ikke sånn her det skal være". Jeg sier det med sånn lener-seg-fram-over-bordet, ikke et kjøkkenbord, men et slikt lite og lavt kaffebord, med bena i kors og den ene albuen hvilende på kneet: "du vet, det er jo ikke sånn her det skal være." Med en stemme som viser at dette er en ubestridelig sannhet jeg nettopp har fått innsikt i, "det er jo ikke sånn her det skal være". Jeg har hatt en ganske dårlig dag, en sånn dag som begynner med mørke skyer allerede før du har dratt vekk gardina for å ta en titt på dagens vær. Og som fortsetter med mørke skyer og tung luft som presser deg ned i liggende, i beste fall sittende, og gjør det vanskelig med alle dagens gjøremål. Tristhet som legger seg i brystet og truer med å bryte deg ned ytterligere. Jeg dro og hentet ungene på skolen, minus femten grader, en ikke lenger sjarmerende kulde, men heller en iskald kulisse så langt øyet kan se. Dunlette snøflak og islagte veier. Ungene var i ganske dårlig ...

En ting er sikkert. Livet gjør deg verken morsommere eller mer interessant! Det er jo helt utrolig å innse at både humor og intelligens er fraværende når jeg nå har nådd år 2020 - seks år etter forrige blogginnlegg. Og det er ikke bare på grunn av COVID-19, selv om den selvsagt ikke har gjort noe positivt for verken fantasi, ambisjon eller livsglede. Det er ikke godt å si hva som har gjort personen ved tastaturet så usedvanlig humorløs og kjedelig at et enkelt blogginnlegg tok omtrent to dager med intens kluring å få på plass, hvorpå resultatet faktisk ble helt uten innhold. Det er ikke godt å si om det er mitt liv eller om det er vårt kollektive liv som har skylda - men at mine tanker befinner seg i det mørke spekteret og har gjort det i minst seks år, det skal det ikke mye kluring til for å innse. At man kan telle på en hånd antall ganger man har ledd godt det siste halvåret gjør jo ikke utsiktene for et godt blogginnlegg noe større heller.  Men man må jo ikke gi opp, det er ende...