Sånn er det.

 "Du vet, det er jo ikke sånn her det skal være". Jeg sier det med sånn lener-seg-fram-over-bordet, ikke et kjøkkenbord, men et slikt lite og lavt kaffebord, med bena i kors og den ene albuen hvilende på kneet: "du vet, det er jo ikke sånn her det skal være." Med en stemme som viser at dette er en ubestridelig sannhet jeg nettopp har fått innsikt i, "det er jo ikke sånn her det skal være".

Jeg har hatt en ganske dårlig dag, en sånn dag som begynner med mørke skyer allerede før du har dratt vekk gardina for å ta en titt på dagens vær. Og som fortsetter med mørke skyer og tung luft som presser deg ned i liggende, i beste fall sittende, og gjør det vanskelig med alle dagens gjøremål. Tristhet som legger seg i brystet og truer med å bryte deg ned ytterligere.

Jeg dro og hentet ungene på skolen, minus femten grader, en ikke lenger sjarmerende kulde, men heller en iskald kulisse så langt øyet kan se. Dunlette snøflak og islagte veier. Ungene var i ganske dårlig humør de også, sure fordi de ikke fikk ha med seg en venn hjem, sure fordi de ikke fikk spise opp kake-restene fra helgas bursdagsfeiring. Sure fra innerst til ytterst. Etter å ha fora de med nudler fra i går, senket stillheten seg slik den gjør når folk er mette og har nesa nedi hvert sitt skjermbrett, og jeg ble sittende i den brune rotting-lignende stolen fra IKEA som jeg elsker fordi den tillater mange ulike sitte og ligge-stillinger, men i dag ble jeg bare sittende sånn halvt behagelig med tunge skuldre og tunge armer og et tomt blikk som fikk feste på snøflakene som falt sakte utenfor vinduet. Og bak snøflakene, på veien, så jeg den ene naboen etter den andre komme kjørende hjem fra jobb, skole, barnehage - jeg vet ikke hvor de har vært - i hver sin bil, og sammen med snøflakene kom denne setningen: "Du vet, det er jo ikke sånn her det skal være". Tilogmed snøflakene er alene. De ser mange ut, men de daler i stillhet, de må klare seg sjøl. Akkurat sånn som jeg må klare meg sjøl, og alle naboene klarer seg sjøl. Det kunne jo vært på en helt annen måte, selvsagt, det er så underlig at vi har stelt oss som dette. At vi har stelt oss sånn at vi til slutt sitter i hver vår brune IKEA-stol og stirrer ut på de ensomme snøflakene - hver for oss. Det er jo ikke sånn her det skal være, historie og forskning har jo fortalt oss i evigheter at menneskene har det best sammen. Vi klarer oss best når vi er sammen. Vi har større sjanse for å overleve. Livet i seg selv, er mindre farlig når man er sammen. Ikke bare mindre farlig. Det er mindre kjedelig. Mindre skummelt. Mindre slitsomt. Så det hadde jo ikke trengt å være som dette, at vi til tross for bedre viten ender opp alene. Men du vet, en innsiktsfull tanke hos et individ over et kaffebord, eller i en brun stol fra IKEA, forsvinner like fort som en dritt i do. "Du vet, det er jo ikke sånn her det skal være, men sånn er det."