Frostsol

Jeg har ikke humor lenger. Jeg tror den er borte, det kan for eksempel hende jeg har kasta den i søpla sammen med energien min. Jeg forsøkte meg på en spøk her på søndag, men den falt død om og skapte pinlig stillhet og hevede øyebryn. Jeg husker en gang i sommer. Da lo jeg. Jeg fikk servert en historie som var så levende at jeg lo så hardt at det kanskje så ut som om jeg grein. Mista kontrollen over ansiktsmusklene. Ja, og så lo jeg så tårene trillet av den der linken jeg la ut for noen dager siden, det er sant. Men jeg tror mye av grunnen til det var at jeg var trøtt, lå på sofaen og det hele ble litt hysterisk. Jeg leser litt om mindfulness. Og en av øvelsene er å smile mens man puster. Tanken er at man skal bli glad av det, vil jeg tro. Jeg tror jeg bare ser psykotisk ut. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å bli rista litt. Kanskje hengt litt på hodet og fått løs den der strenge kontrollen som har satt seg som en sykdom i kroppen min. Riste litt mentalt på håret - ja kanskje det...

1. När gick du upp i morse? – Kommer an på hva du mener. Jeg var mye oppe og gikk mellom 03-05.00, men sånn i tradisjonell form stod jeg opp halv syv. Nuvel, 06.40. 2. Vem ringde du senast? – Min mann. 3. Vad har du i dina fickor? - Ingen lommer på disse joggebuksene, nei! 4. Vad köpte du senast? – En Jensen kontinental-seng!  5. Vad får dig att bli riktigt arg? – Jeg blir sint når jeg ikke blir respektert og hørt. 6. Om du var fast ensam på en öde ö, vilka tre saker skulle du ta med? – Jeg hadde tatt med min mann. Så hadde han ordna opp. 7. Är du morgon- eller kvällsmänniska? – Ingen av delene, jeg hater å stå opp og jeg hater å være trøtt om kvelden. Jeg er et sove-menneske. 8. Senaste filmen du såg på bio? – Vi så World War Z - dritbra. 9. Vad uppskattar du hos en vän? – Humor, vennlighet og lojalitet. 10. Har du någon gång badat naken utomhus? – Ja! 11. Vad äter du helst? – Tjah, akkurat nå har jeg ikke lyst på noe som helst. 12. Är du driven som person...

Nå har det gått halvannen uke uten Buffy, og jeg begynner å venne meg til det. Det slår meg fortsatt mange ganger om dagen at hun ikke er her, det er veldig rart å sove til åtte uten at hun lager utålmodige jeg-er-sulten-lyder som vekker meg. Eller å legge meg bakover på terrassen for å la sola varme ansiktet, uten at jeg blir angrepet av en enorm skygge med våt snute. Problemstillingen "hvem skal gå tur med Buffy" eksisterer ikke lenger, og jeg kjenner at det er godt. Når jeg kommer hjem med armene fulle av greier og jeg ikke må brøle for å få henne til å slutte å hoppe og klore meg opp. Det er og litt godt. Samtidig som det er fryktelig trist. At det ikke er liv ved porten, liksom. Den står der og er helt død. Jeg er veldig delt i følelsene, og det tror jeg jeg kommer til å være for alltid. Men det er vel greit. Jeg er syk - det er barnehagestart. Minsta var syk i tre dager, og så ble jeg det. Hodet mitt er tett, jeg nyser hele tiden og jeg puster som en hval. Det eneste...

...men for at det ikke bare skal være trist stemning, så har jeg her en link til noe som fikk meg til å le så tårene rant - er det mulig sier jeg bare! :D http://mobil.nordlys.no/nyheter/article5876993.ece?ns_campaign=article&ns_mchannel=recommend_button&ns_source=facebook&ns_linkname=facebook&ns_fee=0

Alt har blitt annerledes etter at Buffy dro. Det ble tomt og stille og ingenting er som før. Jeg har ikke orka å være ute i hagen på en uke, det er jo ingen hund som løper rundt der og gir meg noe å se på. Det er ingen hund der om morgenen, og ingen hund som sier hei med store bokstaver når vi kommer hjem. Jeg gruer meg til jeg skal være alene hjemme om noen dager, da er det ingen hund nede som gjør det litt tryggere å sove. Jeg gruer meg til årets første snø, da har vi ingen hund å slippe ivrig ut døra. Klumpen er fortsatt enorm, og jeg angrer hver dag. Så får vi tekstmeldinger om hvor bra det går. Hvor glad og trygg hun er, hvor godt hun sover om natta. At hun går løs på gården og har blitt venner med to sauer. Vi vet at det også er to hester der, en hund hos naboen og en familie som nesten alltid er hjemme. Vi så huset, et svært hus som skapt for en svær hund. De hadde katt, som gjør livet spennende. Og de hadde åpne armer, og et fang. Jeg tørker tårene og svelger og sier til me...

Vi går inn i den verste helgen så langt i livet vårt. Det er fredag, og jeg sitter med Metallica på øret og forsøker å ikke bry meg. Hvis jeg lar tankene gå dit de vil, vokser klumpen seg stor og vond. På søndag skal Buffy flytte fra oss. Etter å ha tenkt lenge, kjøpte vi oss hund for fire år siden. Vi valgte en av de store rasene, leonberger, for hvis vi først skulle ha hund, så skulle vi ha hund. Hun viste seg å være en krevende valp, som spiste både interiør og eksteriør. Innsiden på to biler gikk ned på høykant og jeg ble flere sko-par fattigere. Men vi klarte å gjøre henne til en fin hund. En drøm å gå med i bånd, en drøm å gå med løs. Lydig og snill som dagen er lang. Klumsete og stor, men rolig. Og så fikk vi barn. Og med ett ble vi "sånne" folk. Sånne som ikke lenger har tid til den som var der først. Og huset ble plutselig så lite. Vi ble så sårbare. Hunden var stor, babyen var liten. Det var lettere å holde dem adskilt enn å være på vakt hele tiden. Hundehåren...

I gamle dager fantes en gruppe mennesker som kalte seg for Ku Klux Klan. Det var en mobb likesinnede - mannen i gata, førskolelæreren, kjøpmannen, politimannen og tobarnsfaren, som hadde de samme holdningene til en sak, men som var for feige til å stå for dem. Derfor gjemte de seg under hvite kapper og hetter. Dagens "ku klux klan" gjemmer seg bak ipader, laptoper og smart-phones. De er fortsatt for feige til å stå for det de mener, men skyr ingenting så lenge de kan gjemme seg bak en skjerm. De er synlige på nett-debatter, på blogger og andre forumer. Tilogmed bak likes'ene på Facebook. Og jo flere de er, jo sterkere og farligere blir de. Men konfronterer du dem, piler de tilbake til steinen de ble født under. Aja. Jeg sitter nå her og tygger tyrkisk pepper. Sommeren har vært fantastisk, med deilig vær og kvalitetstid med familien. Jeg har bada masse - åh, jeg savner det allerede. Her i skogen hvor vi bor må du gå langt etter vann. Eventuellt bort til bekken, men jeg ...