Sykedag.

Nå har det gått halvannen uke uten Buffy, og jeg begynner å venne meg til det. Det slår meg fortsatt mange ganger om dagen at hun ikke er her, det er veldig rart å sove til åtte uten at hun lager utålmodige jeg-er-sulten-lyder som vekker meg. Eller å legge meg bakover på terrassen for å la sola varme ansiktet, uten at jeg blir angrepet av en enorm skygge med våt snute. Problemstillingen "hvem skal gå tur med Buffy" eksisterer ikke lenger, og jeg kjenner at det er godt. Når jeg kommer hjem med armene fulle av greier og jeg ikke må brøle for å få henne til å slutte å hoppe og klore meg opp. Det er og litt godt. Samtidig som det er fryktelig trist. At det ikke er liv ved porten, liksom. Den står der og er helt død.
Jeg er veldig delt i følelsene, og det tror jeg jeg kommer til å være for alltid. Men det er vel greit.

Jeg er syk - det er barnehagestart. Minsta var syk i tre dager, og så ble jeg det. Hodet mitt er tett, jeg nyser hele tiden og jeg puster som en hval. Det eneste positive med å være innestengt hele dagen, er at jeg har fått ordna litt "kontorarbeid". For eksempel skal jeg returnere et par greier jeg kjøpte på nettet, og det viser seg at det å returnere er dobbelt så mye jobb som å kjøpe. Makes sense, egentlig, ettersom de vel helst ser at du bare betaler. Jeg kjøpte en genser og ei fleecejakke til den lille, og som vanlig var jeg fornuftig og tenkte langsiktig. "Kjøper den litt stor, jeg". Så stor at hun ikke kan bruke det før om et års tid. På den ene ordren må jeg printe ut returlappen selv. Det får jeg først gjort når jeg kommer et sted hvor printer finnes. På den andre ordren måtte jeg bestille og betale en returlapp, som så sendes i posten, som jeg så må feste på pakka - for så å dra til akkurat samme posthus som der jeg henta pakken i utgangspunktet - det var viktig - og returnere den der. At dette posthuset selvfølgelig ikke ligger i nærheten av hvor jeg vanligvis ferdes, gjør det hele komplett.

Får meg en fin kjøretur, da.