Jeg er så lei meg.

Vi går inn i den verste helgen så langt i livet vårt. Det er fredag, og jeg sitter med Metallica på øret og forsøker å ikke bry meg. Hvis jeg lar tankene gå dit de vil, vokser klumpen seg stor og vond.
På søndag skal Buffy flytte fra oss.

Etter å ha tenkt lenge, kjøpte vi oss hund for fire år siden. Vi valgte en av de store rasene, leonberger, for hvis vi først skulle ha hund, så skulle vi ha hund. Hun viste seg å være en krevende valp, som spiste både interiør og eksteriør. Innsiden på to biler gikk ned på høykant og jeg ble flere sko-par fattigere.
Men vi klarte å gjøre henne til en fin hund. En drøm å gå med i bånd, en drøm å gå med løs. Lydig og snill som dagen er lang. Klumsete og stor, men rolig.

Og så fikk vi barn. Og med ett ble vi "sånne" folk. Sånne som ikke lenger har tid til den som var der først. Og huset ble plutselig så lite. Vi ble så sårbare. Hunden var stor, babyen var liten. Det var lettere å holde dem adskilt enn å være på vakt hele tiden. Hundehårene, småsteinene, søla sammen med krabbende baby. Best å ligge og tørke på plassen sin.

Og Buffy som var først, kom nå sist. Hun ble i veien. Vi ble irriterte. Hun ble stressa. Hun begynte å utvikle uvaner. Hun var ikke lenger rolig, lagde mye lyd. Midt på natta, hvis hun hørte oss. Da våkna barnet, og vi ble sinte på hun som ikke forstod. Og vi så hvilken vei det gikk. Vi forsøkte å ta oss sammen, mange ganger. Men vi havna tilbake i gamle spor. Vi hadde ikke lenger plass til en hund i livet vårt.

Denne sommeren har vi hatt fire uker sammen, hvor vi har visst. Vi har hatt en dato hele tiden. Og vi har grått, og ombestemt oss flere ganger. Men vi må lytte til fornuften denne gangen. Buffy kan ha det greit, eller hun kan ha det bra. Hun er så fin. Alt hun vil er å sitte på fanget ditt. Men fanget vårt er opptatt.

Jeg håper du kan tilgi oss. Jeg vet du kommer til et bra hjem.

Men jeg kommer til å savne deg. Så jævlig mye.