Frostsol

Så godt det er, at fortiden ligger bak oss. Jeg liker at tiden går framover. Jeg liker at jeg kan snu meg og vinke til det som var, og at jeg verken kan eller må gå tilbake. Jeg liker at jeg kan si Du er dum, og bare gå. For tiden går framover, og jeg også. Jeg elsker at her og nå er så bra, jeg elsker at jeg er hjemme. Og de jeg har hos meg nå, de tar jeg med meg videre.

Gah, jeg er helt full av ingenting for tiden, ingen energi, ingen matlyst, ingen inspirasjon, ingen kreativitet - huset er bomba og jeg orker ikke å ta tak i det, jeg er sulten, men orker ikke å lage meg mat, jeg er som spikra fast i sofaen, jeg fryser, men orker ikke å hente meg en genser - jeg krøller meg sammen under babys 60x80 dyne mens magen rumler og telefonen mangler batteri. Halsen klør og jeg hoster til jeg tror jeg skal spytte blod, nesa blir tettere og tettere og jeg vil bare sove. Det går alltid opp og ned med meg, og jeg har lært å la det skje uten å stresse for mye. De dagene eller ukene jeg ikke orker noe annet enn det jeg må. Da forsøker jeg å ikke kreve mer av meg selv heller. For energien kommer tilbake, sooner or later. Jeg har forøvrig et par tips til dere. Last ned appen Vibe og snakk og send melding gratis med telefonen din til andre som har Vibe. Og kjøp abbonnement på HBO og se på dritbra serier som Girls og Game of thrones. Bare et par tips, liksom. ...

Innser at jeg går rundt og venter på at livet skal bli enkelt. At alt en dag åpner seg som en slik berg og dalbane som først går i masse svinger og opp og ned og hit og dit for så å ende i en lang og deilig utforbakke uten hindringer, eller som tømmerrenna i dyreparken, vet du, helt i starten der når det humper og rister før det slipper taket og man glir stille ut i vannet. Men livet blir aldri sånn, gjør det vel?

Da jeg var liten trodde jeg at de voksne liksom hadde kommet til en helt annen bevissthet om verden enn det jeg hadde. At de voksne hadde kommet Dit, med stor D, og at jeg selv også skulle komme Dit. Det framstod for meg som et litt kjedelig sted, men uunngåelig. At jeg Der ville kunne snakke om voksen-ting som økonomi og samfunn og politikk og sånn. Og forstå det. At jeg Der ville ha orden på alle deler av livet, så som vennskap og kjærlighet. At voksne ikke krangler, men diskuterer, at lommeboka alltid er full av penger og at man aldri står på parkeringsplassen uten mynter til automaten. At man sitter på pauserommet og drikker kaffe og får kaffeånde og diskuterer med alle de andre voksne og at nista alltid består av både grovt brød med mellomleggspapir og en sunn frukt, eventuelt gulerøtter i passelige biter. Jeg trodde at voksne aldri snakket stygt om andre, og hvis de gjorde det så var det fordi de VIRKELIG fortjente det og det var sannsynligvis veldig godt gjennomtenkt på forhån...

Det regner ute, tordenværet er nok ikke langt unna. Jeg sitter på min vante plass, hvor jeg stort sett alltid sitter på denne tiden av døgnet. Det er leggetid for minsten, og et par, tre, fire, ti ganger må man regne med å inn til henne etter at man lukka døra for første gang. Mye lettere å bare bli sittende i andre etasje, hvor Macen står enn å løpe i trappene hver gang. Føler meg forøvrig skikkelig dårlig. Det verker i musklene, og huden gjør vondt å ta på. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at jeg er i ferd med å få influensa. Men siden jeg fikk barn, har jeg ikke blitt ordenlig syk en eneste gang. Jeg får symptomene om kvelden og tenker at Nå kommer jeg til å bli syk. Dagen etter er jeg alltid helt fin. Jeg lurer på om kroppen min vet at jeg uansett ikke har tid til å bli syk, så den lar heller være. Eller så har jeg bare et killer immunforsvar. Mannen lager pizza der nede, og det kan virke som om lillen har sovna. Så nå blir det lørdagskveld på de voksne, med film, pizz...