Frostsol

Det var natt og mørkt i rommet. Klokka var altfor mye og søvnen hadde enda ikke kommet til meg. Jeg følte meg med ett litt ensom og alene, så jeg tok meg selv i hendene. Den ene hånda holdt i den andre, to hender som til tross for at de henger på samme kropp sjelden er i kontakt med hverandre. "Jeg kommer alltid til å være her for deg", sa den ene hånda til den andre, og gav den et lite trykk. "Og jeg kommer alltid til å være her for deg", sa den andre. "Men ikke trykk så hardt, husk at jeg har ring".

Gjorde du något 2012 som du aldrig gjort förut? Jeg fødte et menneske! Og ble automatisk mor. Det var ganske stilig. Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? Nei, de har blitt det for lenge siden, jeg henger litt etter. Dog någon som stod dig nära? Nei, men døden har vært i nærheten og det er alltid trist. Vilka länder besökte du? Flertall, du gitt. Holdt meg i vakre Norge, med unntak av en tur til Bergen. Är det något du saknar år 2012 som du vill ha år 2013? Lomma full av penger? Muskler! Vilket datum från år 2012 kommer du alltid att minnas? 27. januar. Da ble jeg som nevnt mor. En helt vill opplevelse. Vad var din största framgång 2012? Jeg ble et bedre menneske! Största misstaget? Slutta å trene og begynte å spise og ble tjukk og lat.  Bästa köpet? En Hilfinger-genser som jeg kunne bodd i hvis det var sosialt akseptert. Vad spenderade du mest pengar på? Babyen! Utrolig mye man "må" ha altså.  Gjorde någonting dig riktigt...

Ja så nærmer jula seg, noen vil kanskje si den er her allerede - jeg er en av de - og vil man ha jul etter at man fylte voksenår så må man lage den selv. Og er man av de som er vokst opp med husNEDvask og syv sorter kaker, har man mye å leve opp til for å skape den jula man hadde som liten. Prestasjonsangsten min er aldri så høy som i jula og stressnivået blinker ofte faretruende. Og alle velmente ord om at den eneste som skaper de høye forventningene er en selv, faller som en død spurv til jorden. Derfor er det ingenting annet å gjøre enn å brette opp ermene, drikke en Red bull og skride til verket.  Jeg har laga risboller. Jeg har laga serinakaker. Jeg har laga mintkuler med sjokolade -og kokostrekk. Og jeg har brygga tomtebrygg. Alt er nøysommelig dokumentert og publisert på diverse sosiale medier. Syv sorter er det kanskje ikke, men det er likevel et udiskuterbart bevis på at jeg nærmer meg mine egne forventninger. Nå gjenstår bar...

I dag ble jeg vekt av en fyr med hodelykt som sa at vi måtte dra om tyve minutt. Fyren viste seg å være min mann, og han hadde helt rett. Vekkeklokka mi hadde ikke ringt. Eller, det er mulig den ringte. Det er bare ikke sikkert fuglekvitter var nok til å vekke meg klokka 04.40. Så med den umulige fristen på tyve minutter spratt jeg superforvirra opp og gav klar beskjed om at det aldri i hele verden kom til å gå. Men det gikk, og jeg vil for alltid lure på hvorfor jeg gidder å stå opp en time før jeg må dra heretter. Og, ja, vi stod opp så tidlig fordi jeg måtte kjøre han til flyet bla bla bla. Uinteressant. Resultatet av den tidlige exiten har vist seg med jevne mellomrom i hele dag. På et tidspunkt er jeg sikker på jeg satt smilende og sov i sofaen mens baby stolt viste meg hvor flink hun er til å rive i stykker blader. Det skal ikke stå på responsen, selv hvor trøtt (sovende) jeg er. Nå er det kveld og den lille sover. Skuldrene mine er blytunge av vissheten om alt jeg må gjø...

Jeg har tenkt og tenkt og lett etter inspirasjon til å skrive noe - hva som helst - her. Jeg har bladd meg gjennom weheartit uten å finne annet enn fjortis-quotes om hvor hardt livet er og bilder av Justin Bieber. Jeg har vridd hjernen min etter relevant informasjon å dele med dere, en eller annen historie - en anekdote, en observasjon. Noe morsomt, noe sint eller noe dypt. Det ENESTE jeg klarer å tenke på, det eneste som gjentar seg i det lille hodet mitt, den eneste setningen som bryter seg gjennom Bruce Springsteens Devil's Arcade og forstyrrer ethvert forsøk på å formulere noe vettugt er: Jeg vil sove! Så jeg går og legger meg. God natt.

I kveld hadde jeg en sær opplevelse. Da jeg var liten, rundt 5-6 år, var jeg stor Karoline Kruger-fan. Ja, jeg digga ho. Karoline Kruger og Maj Britt Andersen. Og Kim Wilde. Men det var noe spesielt med Karoline, jeg sendte til og med brev og ba pent om autografen. Det gjorde venninna mi også. Ho fikk. Ikke jeg. ... shake it off... Anyway, i kveld fikk jeg det for meg å søke opp favoritt-plata på Spotify, "Fasetter" fra 1988. Og mens minnene gikk i bagrunnen, begynte jeg å kikke på julekjoler til lille babyjenta mi som nærmer seg ett år. Og du kan tro blandingen av mine egne barndomsminner og det å kikke på klær til min egen baby var en sær følelse! Hjertet mitt visste ikke hva det skulle gjøre med alle følelsene, så den sendte de bare ut i alle cellene hvor de eksploderte og gav meg trang til å både gråte og le. Jeg gjorde ingen av delene, jeg er jo ikke helt weird.

Bortsett fra litt elektrisitet og noen nye lamper, er det ikke så mye spennende som foregår for tiden. Jeg går rundt i mitt lille hjem med en baby diltende etter meg. Slik går vi fra kjøkken til stue til kjøkken og stue. Livet trenger ikke store plassen for å fungere. Jeg har ferie ut året. Så jeg har kjempegod tid før jul. Så jeg skal bake kjempemasse. Og lage kranser og hjemmelagde lykter av syltetøyglass og glanspapir. Så skal jeg strikke julekjole til meg og baby. Og ei lita, rød lue til hunden. Jeg skal bake brød og lage sylte og stappe pølser. Palt och klubb. Med tjukk 'l.  Har du hørt om Bruno Mars? Det er en sanger. Det er alt jeg vet om han. Han synger sanger og er litt søt i tillegg. Jeg er generelt ganske fiendtlig innstilt til all ny musikk, fordi jeg er gammel og tenker at alt var så mye bedre før. Men Bruno Mars har en sang som heter "Locked out of heaven". Og hvis du skrur opp volumet på den, og rører litt på deg, så skjer det noe rart. Antak...

Du trodde, og jeg trodde, at det ville ta omtrent fem år før lesekroken - eller "eventyrhula" - ble ferdig. Skam deg, og skam MEG - det tok faktisk bare i overkant av to dager. I tillegg har vi hatt besøk av elektriker, og selv om han kom rundt tre uker senere enn avtalt, så kan vi ikke annet enn å være strålende fornøyd med å endelig kunne se i høstmørket. Så jeg har vært en liten runde rundt i huset og tatt bilder som jeg tenkte jeg skulle dele med dere. Kvaliteten på bildene er elendige - jeg har mistet alle fotoferdigheter og tar nå kun uskarpe og kornete bilder - men de dokumenterer hvertfall fakta. Altså at det er blitt lys. Nå kan vi endelig se hvilke sko vi tar på oss og hvor skittent det blir på et hvitt gulv. En bibliotekar med respekt for seg selv, har ei ugle i vinduet. Jeg presenterer: Eventyrhula!  Jeg kan bekrefte at det er svært beroligende å ligge der inne. Her var det da mangt å feste blikket på, tenker nok du. Men i fokus er faktis...

Min lille baby elsker pasteller (eller var det mora som gjorde det), så jeg synes hennes nye nattbord passa utmerket inn sammen med resten av det søte! Jeg pussa det kjapt ned, malte det hvitt med noe restemaling jeg fant og kjøpte slike små hobbymalings-greier til skuffer og skap. Jeg glemte å pusse og male på beina der, men pytt sann. Så mine damer og herrer, se og nyt! : Tnåååw.

Tror dere ikke jeg har tatt på meg to prosjekt, da. Ett restaureringsprosjekt og ett byggeprosjekt. Restaureringsprosjektet er dog av det enkle slaget - jeg skal bare pusse og male et gammelt nattbord.  Det må gjøres innimellom leking og mating og trilling av baby, forsøk på oppdragelse av umulig hund og generelt...livet.  Denne skal "bli ny". Den skal få nye knotter. Den må pusses litt. Og sparkles mye. Byggeprosjektet er litt annerledes, og så langt har jeg igrunnen bare bistått med ideer og ordrer. Men det er en undervurdert jobb det, altså. Under trappa her skal det bli ei koselig lese-hule. Resultatet ser dere om en fire-fem års tid. Fikk dette innlegget meg til å framstå som kreativ og full av energi, pertentlig og shallow? Fint, mission accomplished.

For hundre år siden bodde og jobba jeg en sommer på Island. For et eventyr, for noen minner! Det aller meste av eventyr skjedde dog i mitt eget hode da jeg så og si var isolert fra all mulig sosial omgang i tre måneder. Så siden det var så ekstremt sosialt inni hodet mitt trengte jeg hjelpemidler for å få sove - det var nemlig umulig å få det stille inni der, det bare blablabla og buhu. Derfor dytta jeg ørepluggene så langt de kom inn i ørene mine, trykka på play og skrudde opp lyden. Hver kveld og hver natt stod cden til Norah Jones på på repeat - ikke rart jeg blir dautrøtt hver gang jeg hører for eksempel denne sangen:

Har hatt noen timer med den personlige treneren min, han er en muskelbunt med masse tatoveringer, men som mange muskelbunter med tatoveringer så er han veldig hyggelig, veldig snill og ikke farlig. Jeg møter som regel opp tyve minutter før timen, skifter fort og klønete i garderoben (hvor nittenhundreognull er det ikke med felles garderober og dusj!) og tar steget opp på tredemølla. Før pleide jeg å varme opp på sykkel. Men det er.så.kjedelig.å.sykle. Så pleide jeg å varme opp på step-maskina. Men det er.så.kjeeedelig. Så nå bruker jeg tredemølla. Og så lenge jeg trener intervaller, så går tiden rett så fort og jeg synes det er interessant å se hvor mye lenger jeg klarer å løpe før jeg blir sliten/lei fra gang til gang. Ikke at jeg pleier å presse meg så mye ekstra, men. Typ 15 sekunder lenger og sånn. Å løfte vekter er det gøyeste i verden. Det er meg og gutta. Der kommer jeg med bolle-magen min og henge-armene, og det er veldig tydelig at jeg er der for å komme i form. Ikke som de...

Det er ikke lett å være perfekt. Hvertfall ikke når definisjonen på perfekt er så subjektiv som den er. Perfekt for meg er ikke det samme som det er for deg, så det er ikke rart man blir schizofren i forsøket. Ja, for vi forsøker vel alle tidvis å være perfekte. Perfekt venn, perfekt kjæreste, perfekt kollega, perfekt forelder. Jeg forsøker hele tiden, men jeg feiler like mye som jeg forsøker. Nettopp fordi perfekt for meg ikke er perfekt for deg. Så da er spørsmålet hva man skal gjøre. Slutte å forsøke? Det er det absolutt enkleste svaret, og det absolutt vanskeligste å gjøre. Å innse at man i noens øyne ikke er perfekt. At man i noens øyne faktisk er en enorm tufs. Konklusjonen på historien min burde sikkert vært et gigantisk weheartit.com-moment, hvor jeg skriver at jeg fra nå av skal være meg selv, at jeg skal drite en svær kabel i om noen skulle se på meg som en tufs, at jeg fra nå av skal omgi meg med positivitet og god energi, at det eneste som betyr noe er at jeg liker me...

Passerer blomsten i gangen: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passer blomsten i gangen dag to: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer blomsten i gangen dag tre: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer bomsten i gangen dag fire: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer blomsten i gangen dag fem: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer blomsten i gangen dag seks: - Å, gud, den må jeg huske å vanne. Passerer blomsten i gangen dag syv: - Å, faen, den skulle jeg ha vanna.

Klokka fem i dag tidlig våkna det lille mennesket i naborommet. Hun var sulten og veldig våken. Fem er altfor tidlig, og vi kan ikke fortsette å stå opp da. Men jeg orka ikke ta den diskusjonen i dag, så jeg velta meg ut av senga og gikk inn for å hente henne. Hun stod som vanlig oppreist i senga og venta på meg med en utålmodig latter. Det var ikke før jeg åpna døra for å slippe ut hunden at jeg la merke til at verden var blitt hvit der ute. Litt snø føyka inn gjennom ytterdøra og traff meg på tærne. Hunden fløy ned trappa og kasta seg ut i alt det morsomme, mens jeg lukka døra og fyrte opp i peisen. Det har snødd i hele dag, og det har holdt seg kaldt. Da baby skulle ut og sove i vogna si, var det mer brøyting enn trilling jeg gjorde med vogna. Og så så stille det blir når det snør. Jeg har gått rundt i huset i dag og bare følt på stillheten, den monotone lyden fra flammene i peisen og de lydløse bevegelsene til snøen der ute. Jeg fikk julestemning, rettere sagt første juledag-s...

Janteloven, vet du. Jeg bryr meg ikke så mye om den, fordi jeg omgir meg ikke så mye med folk som jeg kan være jantete mot, og jeg har ikke et liv andre trenger å jante heller. Men noen ganger må jeg minne meg selv på å ikke være så jantete. Jeg er nok litt sånn skule-på-de-som-får-det-til jeg og, helt til jeg kommer på at jeg gjør det og da ROPER jeg høyt hvor FANTASTISK det er at de får det til. For jeg er hvertfall ikke jantete! Og så går jeg hjem og tenker på hvor mislykka jeg er som ikke får til noen ting. Alle bloggene jeg leser er så utrolig opptatte av inspirasjon for tiden. De inspirerer og inspireres og jeg vil så gjerne det jeg og, men det som skal forestille inspirasjon ser jeg bare som et slit. Åh skal jeg nå inspireres til å få drømmekroppen? Er det bare å gjøre om på kostholdet og trene tre ganger i uka? Skal jeg inspireres til å starte mitt eget foretak? Er det bare å DO IT?! Skal jeg inspireres til å lage visionboard, to-do lists, ukas målsettinger og ikke minst ...

Livet består av valg, og så kan man diskutere hvorvidt skjebnen er involvert i noen av de. Noen valg angrer man på, andre er man sikre på. Noen valg bruker man lang tid på å innse at var rett. I dag fikk jeg beviset på at jeg valgte rett den gangen - looooser!

Jeg sitter våken helt til Skavlan, men så fort det begynner og de setter i gang å prate så får jeg akutt behov for å gå derfra, det eeeeer så kjeeeedelig å bare siiiitte og glooo! Jeg klarer å holde konsentrasjonen gjennom halvtimers episoder med komedie, men filmer og andre programmer gjør meg rastløs som f-y. Hva har skjedd? Je var itte slik før! Late ADHD? Restless legs syndrome? Borded-as-hell-and-just-want-to-sleep-syndrom? Så jeg vindushopper på nett, eller "windows-shopper" som jeg så morro kunne si da vi hadde PC, for tiden går det i diverse belysning, for lamper må'n jo ha. Jeg har atm shoppet for 4200 kroner. Jeg går så langt som til "bekreft ordre" før jeg x'er den ut. Spaning i kvardagen. Men altså, de fire lampene til firetusento er de råeste jeg har sett. Ish. Who knew at lamper kunne være rå, men de kan det. Se på denne feks. To sånne i gangen. På veggen over sofaen oppe. Du skjønner hva jeg mener? ÅåRRh jeg vil være rik! God...

Da jeg kjørte hjem fra jobb i dag, var det klassisk musikk på radioen. Jeg elsker jo klassisk musikk på radioen, det er noe av det diggeste jeg vet. Jeg får aldri med meg hvem som er komponisten eller hva stykket heter eller noe sånn, og jeg eier ikke en eneste plate eller kassett, og på "klassisk kinda"-spillelisten min på Spotify ligger det to sanger. Men jeg fikk med meg at stykket som skulle til å spilles var en tarantella. Jeg mener, man får med seg at man skal høre en tarantella. Hele kroppen min fikk med seg at det var venta en tarantella. Det kribla i nakken min i to mil da jeg fikk høre det, jeg var sannsynligvis livsfarlig i trafikken etter at jeg fikk høre det. Hvis et hårstrå hadde kilt meg på halsen etter det hadde jeg sannsynligvis kjørt av veien. Så jeg vet at jeg fikk høre en tarantella. Whatever. Og så var jeg på Plantasjen i dag. Det er ikke mange butikker jeg føler meg mindre vel i enn Plantasjen. Jeg har virkelig ingenting der å gjøre. For det første e...

Grått og regntungt. På grensa til snø - det er frost om natta, og i dag var det en kuldegrad da jeg la babisen i vogna for sin første høneblund. Til tross for at vi nå har fått opp de to ovnene våre - en i første, og en i andre etasje - har vi ikke kunna fyre i dem da vi måtte vente til i dag med å fylle på med lecakuler. Så det har vært kaldt i huset også, hvertfall for meg som nekter å gå med genser inne. (I et hus skal det være så varmt at man kan gå i tskjorte.) Så da er det en frossen meg som heller sitter og furter i sofaen med pledd. Fordi vi flytta peisovnen inn i stua, måtte vi fjerne husets største møbel for å få plass til den. En skjenk som romma alt fra glass til vin til servietter og sølvtøy. Nå er alt det innholdet på vandring rundt om i huset. Det har ingen logisk plass lenger, og det ender alltid med å få plassen til noe annet - som så igjen må få plass et annet sted. Slike detaljer er nok til å gjøre meg sprø. Så jeg har dobbel-furta i dag, både fordi jeg var kald og...

Som ho sa, ho Buffy, rett før ho snudde seg og hoppa inn i helvetesdimensjonen for å redde verden fra undergangen - det vanskeligste i denne verdenen er å leve i den. Ingen oppmuntrende last-words, kanskje. Ikke tidenes pep-talk, liksom. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre med den informasjonen.  Også totalt meningsløs informasjon, ubrukelig. Det er ingen reklamefilm for livet de byr oss, verken Whedon eller Meyer. De føyer seg inn i rekken av kunstnere som har et behov for å å gjøre skillet mellom livet og døden mindre svart. Mer, grå. Og at det kanskje er noe hvitt der bak. Men det er det ikke. Det er bare sorg og stillhet. Og kulde. Og mere sorg. Sorgen er kjærlighetens pris.

Vet du hva dette er? En klagemur. Vurderer å bygge meg en sånn jeg og.

De som kjenner meg vet at det er en ting jeg hater mer enn noe annet i hele denne verden, og det er oppussing. Restaurering. Snekring, muring og alt som innebærer støv og sagflis og søle og dritt. Jeg blir fysisk dårlig av det, jeg blir sint og sur og totalt irrasjonell. Sjakktrekk å kjøpe restaureringsobjekt, sa du? Sommeren 2009 Nuvel, til mitt forsvar ante jeg ikke hvor dårlig stand huset var i, og jeg ante heller ikke hvor mye jeg hater å pusse opp. Denne helgen flytter vi vedovnen vår fra kjøkkenet og til stua. Ovnen er ny og fin og det blir veldig koselig å sitte i stua og se på flammene og bli varm og god, i stedet for å sitte i stua og fryse mens den som står på kjøkkenet og lager mat holder på å dø av varme. Men veien fra kjøkkenet til stua er lang, og innebærer så utrolig mye av det jeg hater. Borring i muren, flytting av rør, sement og det helvetes byggestøvet som bruker to måneder på å lande - slik at man går i to måneder og vasker husets alle gjenstander m...

I går var jeg totally sånn her : I dag er jeg totally sånn her: Jeg måtte bokstavelig talt krabbe opp trappa for å komme meg på dataen. Lårene mine kjennes som to enorme blåmerker, og underarmsmusklene mine, som jeg ikke visste jeg hadde engang, føles som to kjøttsår. Og så hører jeg rykter om at dag to, altså i morra, vil være enda værre. Hurra. Men, hvis jeg virkelig blir sånn her: av å føle meg sånn her: Så skal jeg egentlig ikke klage. Snakkes da, bikinisesong 2013. 

Jeg humrer og ler fortsatt av det forrige innlegget mitt, det var bare den perfekte historien i hodet mitt - tenk så gøy om jeg hadde gjort noe sånt. Det er så utrolig mye gøyere med de som tar en kjapp sving til høyre når alle andre går rett fram. (Eventuellt til venstre, hvis vi nå absolutt skal snakke politikk.) I dag har jeg vært på jobb, og jeg har vært på treningsstudioet og blitt drilla av min egen personlige trener. Du vet han som skal gjøre meg like hot som nye-Lene Alexandra. Han gav meg så mange lette vekter og sa "bra" så mange ganger at egoet mitt steg til himmels - i tillegg viste bodyscanen at jeg strengt tatt ikke trenger å trene, så jeg har aldri følt meg så bra som jeg gjør akkurat nå. Jeg var "kjempesterk" i skuldrene og hadde en sterk rygg. Men jeg vet innerst inne at i dag bare var en sjekke-hvor-sterk-og-frisk-hun-er-dag, og at det nok blir hardere neste gang. Nå skal jeg krabbe opp i sofaen og ta fram hockeypulveret. Hockeypulver is my ...

I dag bestemte jeg og baby oss for å dra på overraskelsesbesøk til mannen mens vi likevel var i traktene. Mannen jobber innenfor et gjerde med vakter ved inngangen, og det er liksom ikke bare å kjøre inn der og heihei, du må ha et kort eller spesialinvitasjon fra kongen. Men jeg har lagt merke til at gjerdet rundt leiren er ganske lavt, så jeg putta baby i bæremeisen og klatra over. Det var litt vanskeligere enn jeg hadde trodd, da jeg forsøkte å holde baby i sånn nogenlunde loddrett positur samtidig som jeg forsøkte å ikke rive opp buksa på piggtråden. Det gikk veldig bra, og vi kom oss over. Men plutselig kommer det tre uniformer løpende mot oss - jeg snudde meg for å se hvem de var ute etter, men det var ingen der og jeg innså fort at det var meg de løp mot. Jeg tok et fintesteg til venstre og løp i retning av første bygning, men de var noen rakkere og fikk tak i meg. De så ikke videre fornøyde ut og ropte en masse sinte ting. Så jeg bare "men slapp av, jeg skal bare besøke man...

Så kom snøen, da, den kalde, hvite greia som finner veien til alle kriker og kroker og gjør det vått og annoying. Jeg er hvertfall ikke klar for et halvt år med vinter, selv om vi hadde det litt første-juledag'ish i heimen i dag. Søndag og sofa og "Drømmedesign" og sove på skift. Men så måtte jeg gå tur med hunden og de hullete støvlene mine fylte seg med slaps og det var altfor lite med tskjorte under jakka og det blåste rett gjennom joggebuksa. Så hunden fikk så vidt snust på et par trær før vi gikk hjem igjen, det hjalp ikke at det var mørkt som i graven heller og jeg plutselig kom på en av zombiene fra kvelden før. På TV altså. Egentlig er jeg ganske tøff, men egentlig ikke. Men se på bildet over, da, var det ikke litt fint. Clas Ohlson, 39 kroner. Kjøpt som en harry-spøk, men fant veien til blomsterbedet og jeg elsker det. Jeg elsker alle sånne rare hage-greier. Kanskje jeg er litt harry, jeg har ikke tenkt så mye over det før. Jeg så noen dyrefigurer med solc...

Her en dag ropte mannen på meg: "Gidder du komme og hjelpe meg litt et par minutt?". "Selvfølgelig!" ropte jeg tilbake. Nedenfor trappa stod han med vår nye peisovn som vi snart skal montere i stua, den er ordentlig flott, med vinduer og greier. "Kan du ta i litt her, du trenger bare å støtte litt så den ikke velter". Jeg bare: "Hva veier den?" Han bare: "To hunder kilo". Og jeg bare: "???!!??" Litt søtt at han trodde jeg kunne hjelpe til, da.

Jeg har fungert som fartsdump for mi åtte måneder gamle jente i hele dag - hun elsker å krabbe over meg, og helst over ansiktet mitt. For å komme seg over, tar hun tak i det hun måtte finne. Et øye, ei nese, øret mitt eller helst det tynne håret ved tinningen. Det gjør dritvondt. :)

Jegere skremmer livet av meg. Og det kryr av de her oppe hvor vi bor. Når høsten kommer, kommer de kjørende i konvoier av enorme pickuper med tusenmetere på taket. De kjører fort og aggressivt, og det er ikke eksos - men testosteron som spys ut av eksospotta. Når jegeren forlater kone og to barn for ei helg i skogen, er det ikke lenger familiefaren jeg ser. Når feltbuksa kommer på og den grønne genseren fra glansdagene i militæret tres over hodet, forvandler han seg til en sånn: Og til en sånn: Og ikke minst til en sånn: Så når jeg lufter hunden i skogen, den vi alltid pleier å gå i, da er det med vissheten om at det i buskene rundt meg ligger jegere som for anledningen har klint kamuflasjedritt i trynet og signaliserer til hverandre med øynene om hvem som skal løsne det første skuddet. Ikke skuddet som dreper meg, men skuddet som får meg til å løpe. Og så begynner jakta.  Og jeg bare: Og de bare: Og: Og jeg bare.... ja, dere for...