Stille.

Klokka fem i dag tidlig våkna det lille mennesket i naborommet. Hun var sulten og veldig våken. Fem er altfor tidlig, og vi kan ikke fortsette å stå opp da. Men jeg orka ikke ta den diskusjonen i dag, så jeg velta meg ut av senga og gikk inn for å hente henne. Hun stod som vanlig oppreist i senga og venta på meg med en utålmodig latter.

Det var ikke før jeg åpna døra for å slippe ut hunden at jeg la merke til at verden var blitt hvit der ute. Litt snø føyka inn gjennom ytterdøra og traff meg på tærne. Hunden fløy ned trappa og kasta seg ut i alt det morsomme, mens jeg lukka døra og fyrte opp i peisen.
Det har snødd i hele dag, og det har holdt seg kaldt. Da baby skulle ut og sove i vogna si, var det mer brøyting enn trilling jeg gjorde med vogna.

Og så så stille det blir når det snør. Jeg har gått rundt i huset i dag og bare følt på stillheten, den monotone lyden fra flammene i peisen og de lydløse bevegelsene til snøen der ute. Jeg fikk julestemning, rettere sagt første juledag-stemning. Dagen etter den store, hektiske dagen hvor man bare er inne uten noe spesielt å foreta seg. Deilig kjedelig, liksom.

Nå er det kveld, og den lille har lagt seg. Flammene fortærer tørr blandingsved i ny-ovnen, mannen ser på nyhetene og jeg skal snart ned og krølle meg ved siden av. I morra sier internett at det skal bli søtten minusgrader. Det tror jeg ingenting på.

God natt.