Frostsol

Tidlig i januar, og jeg lengter allerede mot sommeren. I dag har det vært kaldt, minus syv og snøhvitt overalt. Da er det godt med ullpledd og en myk sofakrok. Og varme drømmer. Nå drømmer jeg om vår første ferietur som en familie på tre. Danmark, kanskje. Kjøre bil og leie et feriehus ved stranda. Dyppe bena i et iskaldt hav og ha piknik på stranda, med en ustø liten krabat som vralter omkring. Jeg gleder meg. We all have our time machines. Some take us back, they're called memories. Some take us forward, they're called dreams.

Jeg tar meg sommerferie! Så her blir det stille en god stund. New York nærmer seg med stormskritt, og etter så lang ventetid virker det nesten utrolig at jeg skal dit. Handlelista er klar, kofferten er pakka (så og si tom) - its time! God sommer alle sammen!

Jeg og Buffy har vært på skogstur. Vi satte oss i bilen, kjørte noen minutter innover skogsbilveien og parkerte ved en sidevei jeg ikke har gått før. Da jeg gikk ut av bilen og så meg rundt, kom jeg på bjørnen. Vi var nemlig langt unna allfarvei, og terrenget var typisk bjørnete innbilte jeg meg. Her hvor vi bor er det mye bjørn. Nå er det ca. 500 bjørn i Norge, og de aller fleste er i dette området. For bare en ukes tid siden ble det observert en bjørn som skremte hestene til en bonde som bor tre kilometer fra huset vårt. For enda noen dager siden løp en bjørn over veien og skremte en gutt på vei til skolen, bare en snau mil herfra. Derfor er det ikke usannsynlig at det er bjørn i skogen vår. (fra google) Jeg føler meg dog ganske trygg på bjørnen. Da vi flyttet hit, leste jeg mye om den. Jeg lærte meg hvordan jeg skal gjenkjenne spor, ekskrementer - og hva man skal gjøre hvis man møter en. Så da jeg og Buffy gikk innover den dype skogen, var jeg ikke særlig redd. J...

Da er jeg tilbake etter noen dager på tur, og jeg har fått masse ny inspirasjon til å skrive blogg så nå er det bare velstand. Blogspot har hatt oppdateringer disse dagene også, så bloggen har vært nede, og noen av innleggene har kommet og gått. Det meste er tilbake nå - men ikke kommentarene på forrige innlegg ( Status:lei ). Det er faktisk kjempedumt, for der kom min aller første kommentar fra en "fremmed" leser - som fikk meg til å føle meg som en ekte blogger. ;) Før vi dro på tur, kom regnværet til Moberget. Det rant store elver ned fra takrennene, blomstene bøyde seg under de tunge dråpene - og så kom tordenværet. Jeg har alltid elsket tordenvær, så jeg må alltid ut. Det lynte og tordnet så tett at jeg knapt rakk å telle mellom dem. Det varte dessverre ikke så lenge, men tydeligvis lenge nok til at det rakk å gjøre skade. Routeren vår tok kvelden. Det vil si ingen nett-tilgang annet enn mitt mobile, håpløse Telenornett som bryter fjorten ganger i timen og tester tålmo...

I morgen drar jeg på påskeferie, så da regner jeg med bloggen tar ferie også. For alt jeg vet kan det hende det dukker opp noe her likevel, men om ikke så vil jeg med dette vakre, og på ingen måte barnslige, bildet ønske dere en riktig god påske.

Det er ikke alltid dagen blir sånn som man tror den skal bli. Det er kanskje det som er med på å gjøre livet spennende. Eller så er det det som er med på å gjøre livet utfordrende. Min dag begynte bra, fortsatte dårlig og endte godt igjen. Nå er det kveld, og jeg har faktisk påskeferie - i nesten to uker. Nå er det jo ikke slik at jeg jobber så mye at jeg føler behovet for en lang ferie (ettersom jeg kun har halv stilling), men det er alltid gøy med høytider, spesielt når man skal ut på tur. Jeg drar til hjembygda en tur, men først blir det et stopp hos ei god venninne. Selv om dagen har vært litt utfordrende, hadde jeg og pus en koselig morgen sammen på sofaen. Pus løper ute stort sett hele døgnet, derfor er det ekstra hyggelig når hun bestemmer seg for å ta en liten pust i bakken sammen med meg. Hun er jo virkelig verdens søteste lille pusekatt.

Musklene er trent, egget er fortært og sofaen er inntatt. Det er helg. Ute er det grått og regntungt. Buffy sover i gangen, mannen arbeider med å lage SOVEROM til oss i 2 etasje, pus er rundt omkringfallera og jeg er her. Hjemme fra kurs i Oslo og alt er som det skal. Jeg vurderte å skrive et innlegg om hjemreisa mi fra Oslo, den ble nemlig mer actionfyllt enn planlagt. Jeg trodde nemlig jeg hadde inmari god tid før toget gikk, så jeg satt og koste meg på perrong 11 i en hel time, betraktet menneskene rundt meg, spiste en bolle og drakk litt kakao. Fem minutter før toget mitt skulle komme, kikket jeg tilfeldigvis på skjermen i taket, som viste meg en helt annen destinasjon enn min. Dermed fikk jeg panikk, jeg løp inn igjen på Oslo S, brøyta meg vei gjennom folkemassen og fikk trykt billetten min opp i trynet på ei NSB-dame som stod der. "Hvor går toget til Hamar fra?!". Det viste seg at jeg skulle på et helt annet tog enn jeg vanligvis tar, så dermed løp jeg med villskap i...

Jeg befinner meg akkurat nå i verdens stusseligste by, nemlig Oslo. Ute sludder og snør det om hverandre, og det er plutselig lite som minner om vår. Jeg dro fra Moberget klokken 05.30, og da jeg ankom Oslo hadde jeg nøyaktig tyve minutter på meg til å forflytte meg fra buss-stasjonen og opp til Høyskolen, for hensikten med besøket denne gangen er kurs med jobben. Etter 28 år og x antall besøk i hovedstaden, kan jeg fortsatt bare lokalisere Oslo S og Karl Johan. Jeg har etterhvert fått med meg hvor Stortinget er - og Slottet kan man strengt tatt ikke unngå å se. (Aker brygge har jeg også etterhvert lært hvor er, og jeg tror tilogmed jeg kan klare å komme meg dit på egenhånd nå, etter vår fadese for noen uker siden hvor vi havnet på Akershus festning istedet .) Så tanken på å skulle komme meg til Høyskolen helt alene var ganske stressende. Selv med god instruksjon om hvilken trikk jeg skulle ta, hvor trikken skulle stoppe og hvilken knapp jeg skulle trykke...

Dette kommer jeg aldri til å glemme. Å sitte under Eiffeltårnet i Paris, en varm dag i april, og spise lunsj sammen med min aller beste venn. Ferskt, grovt brød med mini-banan og friske jordbær. Maule på saftige og søte cherrytomater til dessert. Jeg vil tilbake!

I går var jeg i hovedstaden med ei venninne. Jeg forlot et kaldt, men solfylt Moberget og entret et mildt, grått og slapsete Oslo. Med lyse bukser og lyse sko, var det en prøvelse å ikke bli full av møkk. Oslo må være Norges styggeste by. Vi hadde Aker brygge i tankene (sannsynligvis blendet av vår drøm og vårt håp om å få en herlig vårdag på brygga) så vi gikk strake veien. Trodde vi. Da vi endte opp på Akershus festning skjønte vi at vi hadde gått litt feil, og den grønnkledde soldaten fniste av oss da vi spurte etter veien. En annen fnøys. (Jeg følte meg dog bedre enn den gangen jeg stod midt på Karl Johan og spurte en forbipasserende om veien til ..Karl Johan.) Men til slutt kom vi fram til Oslos stolthet. Aker brygge. I snøslaps og etterhvert rene snøstormen er det vanskelig å se at det liksom er her fiffen og turistene samles for å oppleve et pulserende og hipt Oslo. Men vi fant oss en koselig, italiensk restaurant hvor vi koste oss noen timer. Med pasta... ...og oliv...