Jeg veit så inmari godt at livet er her og nå. Jeg har slutta å tenke på "der framme", som en endestasjon hvor alt kommer til å skje. Livet forsvinner dag for dag, og det er ingen grunn til å tro at jeg vil være verken rikere eller lykkeligere om ti år enn jeg er i dag. Vissheten om det er det derimot ikke så godt å vite hva man skal gjøre med. For hvis jeg skal være ordentlig ærlig og aldri så lite pessimistisk, så lever jeg ikke det livet i dag som jeg skulle ønske jeg gjorde. Og de tingene jeg skulle ønske jeg gjorde, får jeg ikke til å gjøre. Det skorter på mot og energi. Jeg tror det er sånn for mange mennesker, egentlig. Det er ikke snakk om de store tingene - som å reise jorden rundt - men veldig små og lett oppnåelige ting som jeg bare ikke gjør. Det er frustrerende. Og hvis du er en av de som sitter med ett øyebryn heva og tenker "men så bare gjør det, da", så har jeg bare en ting å si, og det er at du er heldig som ikke vet hva jeg prater om og som leve...
