Frostsol

Da er det på tide med et lite tilbakeblikk på året 2011, samt speide litt framover mot 2012. Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter eller brydd meg så mye om at vi går fra ett år til et annet, men overgangen 2010/2011 ble merkbar for min del. Jeg bestemte meg for at 2011 skulle bli et topp år, og på mange måter ble det det også. Jeg fikk oppfylt en stor drøm om å dra til New York, huset ble merkbart "ferdigere" og jeg ble gravid. Så var det selvsagt en del dritt i 2011 også, men et år uten dritt i mitt liv ville ikke vært mitt liv. Neste år, 2012, er et år jeg ikke aner noe som helst om. Vi blir kasta ut i en helt ny virkelighet, om bare noen få uker. Jeg skal ikke jobbe før året nesten er slutt, men gå hjemme med et lite menneske som trenger meg for å overleve. Det er en tanke så skummel at jeg får lyst til å løpe med halen mellom beina og gjemme meg bak en eller annen stein, samtidig som det er så gåsehudfremkallende spennende at jeg nesten ikke klarer å sitte stille. I ti...

Sammen med Kjell Midthuns nisser ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nyttår. Håper dere klarer å finne fram til julekosen blant alle de stressende følelsene som tidvis dukker opp under juleforberedelsene. Ettersom jeg begynte våre forberedelser i starten av november, har jeg ikke følt på det berømte stresset i år heller. En metode som anbefales. Huset er rent i hver eneste krok, alle julegavene er både kjøpt, pakket inn og ekspedert til sine rettmessige eiere. Julebakst har det også blitt tid til, dog med varierende resultat. Sukkerølet er satt, julelikøren er lagd, juletreet står og akklimatiserer seg i kjelleren og mat -og kjøleskap bugner over av mat vi sannsynligvis ikke rekker å spise opp før det går ut på dato. Men detaljene må være på plass for at jula skal bli som den skal: nøtter, klementiner, dadler og fiken, julesylte og rødbeter, risengrynsgrøt, lefse og after eight. Greddost og Jarlsberg, leverpostei og syltetøy, juleøl og rødvin (og for i år: alkoholfritt). Serv...

Hei! Jeg stikker hodet mitt fram igjen fra gropa jeg har gravd meg for å fortelle at rørleggeren jeg ikke satset livet mitt på at skulle komme, vet dere, heller ikke kom. Så selv om man skulle tro jeg hadde nådd nye høyder i pessimisme, så hadde jeg ikke det - fordi det var ren og skjær realisme. Rørleggeren kom ikke, og vi får ikke ferdig toalettet før jul. Det er den bitre sannhet. Men ettersom det er jul snart, og jeg i utgangspunktet er såpass lei av oppussing og så klar for fred, ro, harmoni, ryddighet og renhet - så bryr jeg meg ikke! En snål følelse. Litt sånn her: Det er jo ikke som om toalettet aldri blir ferdig. Det blir bare ikke ferdig nå. Og den tiden vi ikke bruker på toalettets mange utfordringer, kan vi bruke på andre ting - som å snakke i to timer om hva vi skal kjøpe av mat til jul, eller spise risengrynsgrøt mens vi ser på gamle episoder av en eller annen serie, eller lage sukkerøl og julelikør eller bare ha stirrekonkurranse. Det ville vi feks ikke fått tid t...

En liten statusoppdatering fra meg før jeg går i hi igjen. Vinteren har endelig kommet, men den liker å leke litt med oss, for temperaturen veksler mellom iskaldt og faretruende mildt. Om vi har deilig snø liggende her i jula, eller våt og ekkel, er foreløpig uvisst. Håper selvfølgelig på det første. Håper på -7 grader og store, deilige snøflak i lufta. Huset står fortsatt på hodet, for når trappa ble ferdig så begynte det store prosjektet toalett-i-andre-etasje. Så nå borres det hull i gulv til rør og slikt, og er vi skikkelig heldige kommer det en rørlegger på besøk denne uka. Men med håndtverkere vet man aldri, så jeg satser ikke akkurat livet mitt på det. Rørlegger eller ikke, om en uke legges hammeren ned og vaskekluten tas fram. Da er det nemlig jul og jeg har lagt ned veto mot mer oppussing før vi har bikket 2012 og vel så det. Jeg tror forøvrig ikke det vetoet møtte så veldig mye motstand. Ønsker alle en fin førjulstid!

 

Husker dere hvordan den gamle trappa vår så ut? Jeg kan refresh your memory (selv om jeg ikke tror jeg har lagt ut bilde noen gang..) Den ble bygd for å være hovedsakelig en "vei opp" i andre etasje, en byggetrapp, inntil further notice. Men da tiden kom fant vi ut at det var tusen andre ting vi heller hadde lyst til å bruke tretti til hundre tusen kroner på enn en skreddersydd trapp, så vi bestemte oss for å ruste opp den vi hadde. Så fra å se omtrent slik ut: Ser den nå slik ut: Vi har tilogmed et visdomsord å tilby på vei ned trappa. Ettersom det er åpent rom på toppen av trappa valgte vi å lage et "alternativt" rekkverk - så vi har festa ei bokhylle der, slik at det både er noe som er høyt og stabilt nok til å hindre deg i å trille utfor kanten samtidig som den har en praktisk funksjon. Man får jo aldri nok lagringsplass. Vi er superfornøyde! Det var litt av et herk å pusse, sparkle og male dritten, for ikke å snakke om de mengdene med ulike liste...

I går var det første søndag i advent, hvilket betyr at det nærmer seg jul med stormskritt. Bokstavelig talt, faktisk, ettersom stormen "Berit" har herja over hele landet de siste dagene. Hun var så vidt innom her også i går, sammen med snø og hagl føyka hu over gården vår. Vurderte å lukke alle ventilene i huset da vi nesten ikke hørte oss selv tenke på grunn av ulingen. Pus ble forstyrra i skjønnhetssøvnen sin og Buffy pep urolig som den pysa ho innerst inne er. Men nå er det stille, mildt og snøfritt igjen. Ideelle forhold, hadde det ikke nærma seg jul.. I kveld skal julestjernene opp i vinduet. Skulle egentlig gjort det i går, men da hadde jeg så lite julestemning at jeg ikke gadd. Vil ikke påstå at stemningen er særlig merkbar i dag heller. Jeg er mer gira over det faktum at vårt nye rekkverk til trappa kommer opp i dag! Fabrikklagd og skinnende. Trappa - som i utgangspunktet så helt forferdelig ut - ser nå superfin ut, og det er endelig trygt å gå i den også. Og så ha...

Å formulere en statusoppdatering på Facebook er en kunst. Men man lærer seg etter hvert hva folket vil ha. Humor, ting som er på kanten, sleivspark og provoserende ytringer er ofte en vinner. Overfladisk lykke og selvskryt like så. (Alle hater de, men alle trykker 'like' likevel.) Klaging, negativitet, sutring og antydninger blir stort sett oversett, sannsynligvis fordi de er litt pinlige å være vitne til, man skal ikke vise seg svak eller at man takler livets nedturer med annet enn et smil. (Formidler du dog disse nedturene med en påfølgende "men jeg reiste meg jeg!" er du garantert å høste en drøss notifications.) I dag lød min statusoppdatering som følger: "Har en pus som spiser oss ut av hus". Ikke uventet ble den semi-populær, for ja - dyr er også forholdsvis populære i statuser. Det jeg dog EGENTLIG mente å skrive var: "Har en katt som spiser så mye mat om dagen at jeg ikke gjør annet enn å fylle på den helsikas katteskåla, samtidig som den n...

I dag var vi på svangerskapskurs. Temaet var fødselen, og det var elleve vaggende førstegangsfødende som sammen med sine utkårede trykket seg sammen i et altfor lite rom. Jordmora (hun uten humor, vet du) rigget seg til med en gammel overhead og sine ti år gamle notater, og begynte forestillingen. Jeg har holdt noen "foredrag" i mitt liv, og vet hvor utrolig kjedelig og umotiverende det er å snakke for en forsamling som ikke gir noen tilbakemeldinger på det du snakker om. Derfor så jeg det som min plikt å svare da jordmora spurte oss om hva vi forbant med ordet fødsel. "Smerte!" sa jeg høyt og tydelig. Det var som om det gikk et sus gjennom rommet, jeg følte ti blikk i nakken, jordmora så nervøst rundt seg og jeg innså at jeg hadde tråkka rett i salaten. Riktig svar var selvsagt " opplevelse " og " at jeg endelig skal få møte barnet mitt ". Minus i boka til meg. Hvorfor nitti prosent av resten av forestillinga handla om smerter og smertelin...

Jeg har fått noe så kjedelig som en jordmor uten humor! Hun er en svært erfaren og dyktig jordmor som tar både meg og min mann på alvor, men min fremgangsmåte når noe er nytt og ukjent og litt skummelt, er å lage så mye fjas rundt det at det nesten blir borte i bare tull og tøys. Noen ganger er det godt når folk ser gjennom humoren og fanger opp alvoret, mens andre ganger - når man snakker om kleine ting - så er det fint om vi kan le det bort så fort som mulig. Men jeg har fått en slik jordmor som synes alt er så vakkert og naturlig. Som ser på meg med store, sårede øyne når jeg forsøker meg på en spøk med moder jords største underverk. Greit nok at det meste er naturlig, men det er jaggu meg ikke alt som er vakkert! Nå har jeg gått inn i graviditetens siste fase. Den fasen hvor alt skjer, og alt kan skje. Plutselig teller jeg enda flere dobbelthaker enn før, og føler meg andpusten når jeg står rett opp og ned. Å sove er en kunst i seg selv, og kn...

I kveld vil jeg slå et slag for de rare* menneskene. De som er litt annerledes. De som skiller seg ut. De som går en litt annen vei enn de andre. De som følger samfunnet, men på sin egen måte. De som går til venstre når alle andre går til høyre og ikke minst de som utfordrer min måte å leve mitt liv på. De som stiller spørsmål, og som får meg til å lure sammen med de. De som sier høyt det alle andre tenker, men er for høflige eller redde eller dannede til å si høyt. Det som jeg er for høflig, redd eller dannet til å si høyt. Men som jeg er så hjertens enig i. Det er ingenting som er så skuffende som å føre en samtale med en som niholder seg innenfor de fire veggene de har fått utdelt. Som klamrer seg fast og nekter å komme ut. Som holder for ørene og roper lalala når man forsøker seg på en tanke som er ny, kontroversiell, sjokkerende - rar. Når man stiller spørsmål ved selvfølgeligheter, når man utfordrer normen. Jeg har møtt mange mennesker som har satt dype spor i meg, som har...

Jeg har innsett at soverommet vårt ikke har yin og yang i balanse, ei heller et snev av feng shui. Jeg brukte natten på å google det, ja du hørte riktg, natten. Fordi jeg ikke sov. Og fordi jeg ikke sover i det hele tatt når jeg er alene hjemme. De første nettene med dårlig søvn overlever jeg ved å overbevise meg selv om at jeg ikke trenger så mye søvn. Jeg er en råtass som fint kan gå dagesvis med to timer sammenlagt søvn. De neste nettene forløper dog noget panisk. Som i natt. Jeg åpnet først ett vindu. Så ett til, i håp om at den friske høstlufta skulle sende meg rett inn i drømmeland. Da så ikke skjedde og jeg heller ble liggende våken og irritere meg over rullegardina som slo inntil vinduet pga gjennomtrekken, lukket jeg det ene igjen. Så vurderte jeg muligheten for at det var for mørkt, men innså kjapt at det var lite å gjøre med det ettersom det var mørkt som i graven ute, og eneste løsning var å ha på litt lys - og det er selve oppskriften på null søvn. Så etter noen timer med ...



Har aldri skjønt hvorfor alt skal skje på en gang, og hvorfor dager som er fulle av pes og stress alltid havner på de dagene hvor jeg ikke er klar for pes og stress. Rart med det. Det er lørdag, da, og det i seg selv åpner for noe positivitet. I kjøleskapet ligger to kakestykker og venter på kvelden, en sjokoladekake og en 'suksekake' (seriøst, det var slik butikken hadde stavet det). Vi får sloss om hvem som skal ha hvilken, men jeg føler meg diplomatisk idag og kommer til å foreslå deling. I forkant av disse sukkerbombene/kaloribombene skal vi spise Stroganoffgryte. Den skal jeg lage, og nå kom jeg akkurat på at vi skulle kjøpt slik gele til å ha ved siden av. Eller tyttebærsyltetøy. Eller så blander jeg muligens med sånn finnbiffgryte. Uansett. Det er alltid noe. Jeg ønsket magen min god morgen i dag tidlig og fikk et spark tilbake. Innser at det kanskje er like greit å venne seg til det? Ellers har jeg begynt å tenke på julegaver. Jeg elsker å kjøpe julegaver, men jeg...

Med et halvt øye på døra, et halvt øre på stilk, blod som fryser til is når det knirker og et dundrende hjerte i brystet - omtrent slik fortoner ensomme netter i skogen seg. Jeg er sjefen, lederen og beskytteren, hvem skal beskytte huset dersom jeg sover. Hvem skal stå klar med sprayen dersom Den Onde lister seg opp trappa uten å banke på døra. Og hvem skal redde dyrene dersom gardinene står i flammer. Well, duh! Det er klart jeg ikke kan sove!

"Oi, så stor du har blitt!" På hvilken måte tror folk at denne kommentaren er noe hyggeligere når man er gravid enn når man ikke er det? Og hva er det forventa svaret egentlig? "Ja, jeg er blitt kjempestor - skal tro om det er noe jeg har spist?", "Ja, jeg går og ruger på en kjempe", "Oi, sier du det, da skal jeg be ungen om å ikke trives så godt at den vokser så fort, og jeg skal jaggu be kroppen om å slutte å produsere vann også, for ikke å snakke om at jeg skal slutte å spise." "Oi oi ikke så sint nå, pass på hormonene". Selv om man er gravid så er det ikke slik at ens normale reaksjonsmønster forsvinner , det en før ville blitt sint av blir man sannsynligvis fortsatt sint av. Og gravide er fortsatt i stand til å tenke med hjernen i situasjoner hvor man er uenige, i situasjoner hvor det kanskje oppstår krangel eller argumentasjon, det er ikke slik at hormonene tar over plassen til hjernecellene - hormoner er ikke et tenkende ves...

For et par uker siden var det en helt utrolig regnbue over gården vår. Noe av det som er fint med å bo i skogen er at det er så lite som forstyrrer naturopplevelser som regnbue, månelys og stjerneklare himler. (Disse bildene er ikke redigerte.)

Nå blir det helt fantastisk enkelt å legge igjen en kommentar på bloggen min. Jeg har fjernet alle kompliserte innlogginger og sikkerhetsordgreier, så nå kan du bare klikke, skrive og publisere. Til de som ikke har noen googlekonto så velger du bare Anonym i den greia. Himla greit, som vi sier der jeg kommer fra. THUMBS UP!

I dag var jeg på et bok-arrangement og hørte på ei jente fortelle om sin nye diktsamling om å være pårørende når et familiemedlem er alvorlig syk. Hun snakket om hvordan hun hadde følt seg svak, men også sterk, og om å finne sine egne grenser for hva man kan tåle. Og om å ikke miste seg selv. I forbindelse med sine egne dikt snakket hun også om diktere som har inspirert henne. Og da las hu et dikt av en svensk dikter som jeg likte så godt. Som handler om nettopp det å være sterk, om å fortsette framover selv om alt føles tungt og håpløst. Værsegod. Tionde dikten av Claes Andersson Det snöar. En man går genom snön, snön går honom till knäna. Det snöar. Snön går honom till naveln, han fortsätter att gå, det snöar. Snön når honom till armhålorna. Han fortsätter. Det snöar. Snön når adamsäpplet, munnen, näsborrarna, örongångarna. Han fortsätter att gå. Det snöar. Nu syns han inte längre. Han fortsätter. Det snöar. Han fortsätter att gå. Det snöar. Det snöar. Han fortsätter att gå. Du ä...

I dag, niende oktober, kom den aller første snøen. Det begynte som fjærlette fnugg i lufta, og fortsatte som store, dansende filler som legger seg bombastisk på bakken. Der ser de ut til å trives, for de blir flere og flere og bakken blir hvitere og hvitere. Når jeg ser ut av vinduet fra kontoret, kunne det vært en hvilken som helst dag i desember. Det er nesten så julestemningen kommer snikende. Mannen er ute og setter på vinterdekk, nede spraker det i ovnen og i stua dufter det av deilige, nybakte kaker (takk til Yankee Candle). Vinteren er hjertelig velkommen i min verden, både fordi den alltid synes å passe min sinnstemning på denne årstiden, og fordi det vitner om at tiden går fremover mot det nye som skal skje i vinter. Her går vi og tripper i spenning og gleder oss, og selv om vi er blitt flinke til å vente på ting, så er det helt greit om tiden går litt fortere enn vanlig. Ønsker alle en fortsatt fin helg, så snakkes vi igjen om noen dager.

Forrige gang jeg bakte boller brukte jeg en hel dag. Deigen jeg lagde ble altfor stor, og det tok evigheter å heve faenskapet. Da bollene endelig ble tatt ut av ovnen og det morsomme - spisingen - kunne starte, viste det seg at de var harde som stein og smakte deretter. Hele sulamitten gikk i søpla, og jeg har brukt seks år på å slikke sårene. I dag bakte jeg boller igjen, og de ble perfekte. Løsningen? Ferdigblanding fra Meny. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor det blir sett på som "mindre husmorlig" å lage boller på den måten. Posen inneholder jo bare de ingrediensene du likevel hadde blanda selv (mel, sukker og whatnot) - du må fortsatt ordne med vann og gjær selv. Rullinga og penslinga og blandinga må du også fortsatt gjøre på gamlemåten. Klissete deig mellom fingrene får du med andre ord også med ferdigposen, hvilket jo er et viktig mål i seg selv med den husmorlige bakefølelsen. Tre kvarters heving på badet, pensling med egg du har knekt selv og ti minutter i ovnen. ...

Har kryssa av noen punkter på lista i dag da jeg gikk bananas på diverse klesbutikker. Barneavdelingen. Jeg var sannsynligvis den beste kunden de har hatt i dag. Hurra for førstegangs-mødres alt-må-være-perfekt-syndrom. Og takk til merkevarebyggerne, forbrukersamfunnet og den kollektive frykten skapt i møtet mellom internett, reklame og den usikre mor som glemmer å lytte til fornuften mens hun skjelvende drar visakortet for å sikre sitt barn den aller beste fremtid. Hva skjedde med "det viktigste er at barnet er varmt, mett og trygg"? Lørdagskvelden nærmer seg slutten. Søndagen tilegnes min favoritthobby, nemlig oppussing. Det var forøvrig en stor løgn, ettersom oppussing har klatret så langt ned på hobbylista mi at den strengt tatt ikke engang synes på arket. Til tross for den sterke motviljen og det fysiske ubehaget jeg føler ved tanken, har jeg planer om å male diverse planker slik at min standhaftige snekkerbisken kan forvandle vår rufsete trapp til ...en finere trap...

Bilsete: check Barnevogn : check Stelleveske: check Vognpose: check Regntrekk og myggnetting: check Vugge, kurv eller sprinkelseng: check Stellebord eller stellematte: check Ammepute: check Vippestol : check Bæresele, bæresjal eller bæreslynge: check Da gjenstår det bare... 38 punkt på lista. Jeg tror jeg skal begynne med babyutstyrutsalg. Det må jo være en garantert inntektskilde.

Når man har satt seg fast i søla og forsøkt å komme seg løs ved å lene seg til den ene kanten i lang tid uten at det har hjelpt - da funker det ofte å lene seg til den andre kanten. Det er ikke alltid det er de store forandringene som skal til. Jeg sover over tastaturet og smiler med ett øye åpent. Nine Inch Nails hvisker i bakgrunnen om en god soldat, men jeg har allerede en slik en så jeg bryr meg ikke. Buffy griner nedenunder og pus har funnet seg en varm plass i vogga. Jeg burde sikkert lært henne at hun ikke har noe der å gjøre. Men hun så like smilende og trøtt ut som jeg føler meg, så det får bli en senere krangel. Nå venter noen dager med ingenting, men det skal bli ingenting med mening. I første omgang skal ingenting forvandles til rykende ferske boller, scones og rundstykker - og jeg driter i at ingrediensene var blandet på forhånd av fabrikken. I andre omgang skal ingenting fylles av ingenting. Det er nemlig helt greit det også avogtil.

En ting som er kjedelig med å være oppe så tidlig som jeg føler jeg er i dag på min fridag, er at ingen av storbloggerne har stått opp enda og publisert dagens første "dette spiser jeg til frokost og dette skal jeg ha på meg i dag før jeg løper til frisøren"-innlegg. Og Blondinbellas blogg er nede, den eneste bloggeren som synes å stå opp til normal arbeidstid for å gjøre ting som virker mer eller mindre viktige. Så derfor sitter jeg her, med en halv kopp kaffe, mens jeg titter ut på regnet som treffer stillaset, ser på skogen som ser uinnbydende ut, men som likevel rommer et dusin grønnkledde menn med gevær (og rød caps). Og jeg håper at elgen kommer opp til oss og gjemmer seg på jordet vårt, gjerne med hjertesida inn mot husveggen vår, for da kan jegerne bare stå der med sinne ladde geværer og sin halvtomme lommelerke og ergre seg. Samtidig som jeg håper litt de ville løsna et skudd.* Det må da være mulig å finne andre bruksområder for elg? * dont mess with pregnant wom...

Det kommer til å skje en av tre ting med denne bloggen. 1) Ingenting 2) Den endrer innhold 3) Den legges ned Jeg er bare ikke helt sikker på hva det blir til enda. Jeg tror dog det må bli 2 eller 3, for 1 er liksom not an option. Jeg vil gjerne fortsette å skrive, men jeg må skrive på en annen måte. Innholdet i livet mitt kommer til å endre seg, og da jeg ikke pleier å utlevere andre i bloggen - og framtida mi stort sett kommer til å dreie seg om andre - så må jeg finne noe annet å skrive om. Så vi får kaste litt ideer fram og tilbake til hverandre, jeg og du, om hva det kan være for noe. Og inntil vi har funnet ut hva dette kan være, og hva jeg skal bruke dette vinduet ut i verden til, så kommer kanskje bloggen min til å være litt rar. Litt full av mye rart, liksom. Eller full av ingenting. Det er ikke godt å si. Neida. Joda.

I dag har vi gått en liten tur i skogen. Ettersom det er jegere gjemt bak enhver busk som skyter på alt som beveger seg fordi nervene er litt frynsete etter gårsdagens fyll, er det ikke så trivelig å traske rundt i deres territorium. Derfor gadd vi ikke gå så langt. Hvertfall ikke etter å ha møtt på tre biler stappfulle av skyteglade karer som i tillegg så ut til å lete etter en grunn til å kjefte på oss fordi vi var der. Men vi fikk innhalert litt frisk luft og krydra øynene våre med vakre høstfarger før vi snudde snuta hjem igjen til vårt lille, uferdige hus. Dersom noen skulle reagere på bekledningen min, så vil jeg bare si at det er helt greit. Her i skogen bryr vi oss ikke om hvordan vi ser ut. Dessuten kan vel aldri rosa genser, dassebukse, poncho, palestinaskjerf'ish, fingervanter OG ørevarmere bli feil?? Noe mer spennende har jeg ikke å fortelle om dagens hendelser. Håper dere har et mer spennende liv enn det jeg har, slik at dere får deres underholdning annetstedsfra....

Selv om jeg ikke skal male det siste strøket i taket i gangen, er det ikke som om jeg ikke kan gjøre andre ting. Som å fuge, for eksempel. Jeg tror jeg lovte meg selv å aldri røre en fugemaskin (?) igjen, da vi var ferdige med å fuge hele stua (tak og vegger) samt kjøkkenet (tak og vegger), men løfter er som kjent til for å brytes. Å fuge den lille biten med vegg i gangen var ikke så ille faktisk (det var tyngre da jeg tok taket i gangen). Det er ganske tilfredsstillende å se hvordan de stygge sprekkene blir glatte og tette. Når veggen så blir malt i samme farge som stua, så kommer det til å bli kjempefint. Jeg har et håp om at trappa skal bli ferdig i løpet av denne måneden. Ellers er det nok en regntung dag på denne valgdagen. Jeg har forhåndsstemt og gjort min plikt. Så mye mer interessert i valget utover det, er jeg nok ikke. Synes likevel alle har en plikt til å gi sin stemme, selv om man ikke har satt seg inn i absolutt alle punktene til partiene. Jeg velger ...

Etter at jeg var ferdig: Mann: Egentlig burde vel ikke du drive og male og sånn. Jeg: Hvorfor ikke? Mann: Nei, på grunn av lukten og det.. Jeg: Mm... og gravide skal jo helst ikke stå og balansere sånn heller. Mann: Nei.. Jeg: Så da må nok du ta neste strøk. Shit, ass! ...

Er det noen som ikke husker hvor de var i dag for ti år siden? Jeg husker det veldig godt. Jeg satt i mitt lille, grønne hus og spiste svært sen frokost mens jeg så noe på TV som jeg trodde var en utrolig merkelig ulykke. Et fly hadde flydd inn i en skyskraper i New York. Og mens jeg satt der som et spørsmålstegn, kom det jammen meg ett fly til. Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom USA hadde valgt å svare på terror med kjærlighet. Er det mulig for et land å snu det andre kinnet til i en slik situasjon? Kunne de latt være å svare med krig. Dersom de hadde latt være, kunne antallet drepte forblitt de grusomme 3000 fra World Trade Center og ikke den millionen som skal være drept i Irak etter USAs invasjon? Hva hadde vi i Norge gjort, dersom det viste seg at terroraksjonen 22. juli var begått av en islamistisk gruppe og ikke en psycho blondine fra Norge. Hadde vi da bytta ut rosene med slagord og krav til regjeringa om å foreta seg noe? I dag regner det igjen. Tåka ligger l...

Den følelsen, når du våkner etter en drøm du bare så vidt klarer å huske. Når du ligger og bare ønsker du kunne dra inn igjen i den samme drømmen, for å finne ut mer om dette huset som plutselig var uten både elektrisitet og strøm, og det var midt på kaldeste vinteren, og det løp ville islandshester utenfor. Når du likevel innser at du må stå opp fordi det er på høy tid å fore dyret i første etasje. Når du velter deg ut av senga og går i halvblinde ned den stupbratte trappa. Når du skal spise frokost og innser at det er tomt for melk, og du må drikke appelsinjuice, som du virkelig ikke liker å drikke på morgenen. Og de snakker om terrorisme på radioen og ingenting spennende har skjedd på Internettet. Den følelsen. (Foto: Anita B. Svaler)

Musikk, altså! Hva hadde livet vært uten musikk. Musikk fungerer for meg som terapi, som sparringspartner, som gledesspreder, som meditasjon - som en oppkvikkende kalddusj når jeg føler meg som verst. Eller best. Den lille inne i magen vil få en variert musikkopplevelse, og er nok pr i dag noget forvirra. Er det klassisk musikk på P2 hun liker, eller er det den bråkete grungen egentlig? Etter en utrolig kjedelig dag, som alltid gjør at jeg ender opp som en rastløs liten høne uten hode, var det Sevendust som redda meg i dag. De fikk hodet mitt på igjen og kriblingen i bena til å forsvinne. (Ikke bry deg om selve videoen, rockevideoer er alltid kjempeteite.)

Enn så lenge har ingen direkte spurt meg om jeg er gravid. Kjipt. - " Åh, er du gravid!" - "Gravid?? Eh, nei?!" Haha hillarious.

Når jeg blir rik skal jeg kjøpe et bilde av Christopher Rådlund. Disse bildene gir meg en følelse av ro. Det er deilig å se noen andre uttrykke mine følelser på den måten, for da slipper jeg. (Hentet fra  Elverm kunstgalleri  sine sider.)