Boller.

Forrige gang jeg bakte boller brukte jeg en hel dag. Deigen jeg lagde ble altfor stor, og det tok evigheter å heve faenskapet. Da bollene endelig ble tatt ut av ovnen og det morsomme - spisingen - kunne starte, viste det seg at de var harde som stein og smakte deretter. Hele sulamitten gikk i søpla, og jeg har brukt seks år på å slikke sårene. I dag bakte jeg boller igjen, og de ble perfekte. Løsningen? Ferdigblanding fra Meny. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor det blir sett på som "mindre husmorlig" å lage boller på den måten. Posen inneholder jo bare de ingrediensene du likevel hadde blanda selv (mel, sukker og whatnot) - du må fortsatt ordne med vann og gjær selv. Rullinga og penslinga og blandinga må du også fortsatt gjøre på gamlemåten. Klissete deig mellom fingrene får du med andre ord også med ferdigposen, hvilket jo er et viktig mål i seg selv med den husmorlige bakefølelsen. Tre kvarters heving på badet, pensling med egg du har knekt selv og ti minutter i ovnen. Nå skal det sies at jeg klarte å glemme det første brettet i ovnen slik at de ble stående tre minutter for lenge (jeg forstår ikke hvordan jeg klarer det), men så var det alltid de brente bollene jeg likte best også.
Ja, forresten, jeg tilføyde rosiner i oppskriften - uten at det engang stod nevnt som "prøv også" på pakken. Dersom ikke det gjør meg til ei husmor så vet ikke jeg. Smaken var heller ikke å forakte, men jeg lurer meg på om jeg neste gang skal snike i litt mer sukker. Bakverk skal smake søtt, hva er ellers vitsen med å bake, og ferdigblandingen var nok noe sparsommelig med kaloriene. Nå har jeg fortært tre boller, mens resten står til nedkjøling. Så skal mannen få noen når han kommer hjem fra jobb, før resten fryses ned. For det er det man gjør når man baker boller. Deretter skal de tas opp når vi får gjester, sammen med kakao og hjemmelaga krem. Eller ferdigblanda krem, som jeg er større fan av.

Det var historien om bollene mine. Den var ikke spesielt spennende, ei heller godt fortalt, men så sa jeg ingenting om at den skulle være det heller. Nå skal jeg fortsette å alfabetisere DVD-filmene våre. Sukk, alltid noe viktig å gjøre.