Snillisme

Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt.
I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat.
Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil.

Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt" den hermetiserte ananasen.
Eller da jeg bryskt og svært uhøflig avbrøt en gammel mann som forsøkte å tøyse med to-åringen min som nettopp hadde slått seg vrang i vogna, og som jeg var i gang å forhandle med.

I begge tilfeller burde jeg vel vært høflig og smilt og spilt med - men hvorfor det? Hvorfor må man alltid, i alle situasjoner, være så fordømt snill? Man møter jo så utrolig mange ufyselige mennesker i sin hverdag som på ingen måte legger bånd på seg, så hvorfor skal jeg.