Frostsol

 

Å formulere en statusoppdatering på Facebook er en kunst. Men man lærer seg etter hvert hva folket vil ha. Humor, ting som er på kanten, sleivspark og provoserende ytringer er ofte en vinner. Overfladisk lykke og selvskryt like så. (Alle hater de, men alle trykker 'like' likevel.) Klaging, negativitet, sutring og antydninger blir stort sett oversett, sannsynligvis fordi de er litt pinlige å være vitne til, man skal ikke vise seg svak eller at man takler livets nedturer med annet enn et smil. (Formidler du dog disse nedturene med en påfølgende "men jeg reiste meg jeg!" er du garantert å høste en drøss notifications.) I dag lød min statusoppdatering som følger: "Har en pus som spiser oss ut av hus". Ikke uventet ble den semi-populær, for ja - dyr er også forholdsvis populære i statuser. Det jeg dog EGENTLIG mente å skrive var: "Har en katt som spiser så mye mat om dagen at jeg ikke gjør annet enn å fylle på den helsikas katteskåla, samtidig som den n...

I dag var vi på svangerskapskurs. Temaet var fødselen, og det var elleve vaggende førstegangsfødende som sammen med sine utkårede trykket seg sammen i et altfor lite rom. Jordmora (hun uten humor, vet du) rigget seg til med en gammel overhead og sine ti år gamle notater, og begynte forestillingen. Jeg har holdt noen "foredrag" i mitt liv, og vet hvor utrolig kjedelig og umotiverende det er å snakke for en forsamling som ikke gir noen tilbakemeldinger på det du snakker om. Derfor så jeg det som min plikt å svare da jordmora spurte oss om hva vi forbant med ordet fødsel. "Smerte!" sa jeg høyt og tydelig. Det var som om det gikk et sus gjennom rommet, jeg følte ti blikk i nakken, jordmora så nervøst rundt seg og jeg innså at jeg hadde tråkka rett i salaten. Riktig svar var selvsagt " opplevelse " og " at jeg endelig skal få møte barnet mitt ". Minus i boka til meg. Hvorfor nitti prosent av resten av forestillinga handla om smerter og smertelin...

Jeg har fått noe så kjedelig som en jordmor uten humor! Hun er en svært erfaren og dyktig jordmor som tar både meg og min mann på alvor, men min fremgangsmåte når noe er nytt og ukjent og litt skummelt, er å lage så mye fjas rundt det at det nesten blir borte i bare tull og tøys. Noen ganger er det godt når folk ser gjennom humoren og fanger opp alvoret, mens andre ganger - når man snakker om kleine ting - så er det fint om vi kan le det bort så fort som mulig. Men jeg har fått en slik jordmor som synes alt er så vakkert og naturlig. Som ser på meg med store, sårede øyne når jeg forsøker meg på en spøk med moder jords største underverk. Greit nok at det meste er naturlig, men det er jaggu meg ikke alt som er vakkert! Nå har jeg gått inn i graviditetens siste fase. Den fasen hvor alt skjer, og alt kan skje. Plutselig teller jeg enda flere dobbelthaker enn før, og føler meg andpusten når jeg står rett opp og ned. Å sove er en kunst i seg selv, og kn...

Forrige gang jeg bakte boller brukte jeg en hel dag. Deigen jeg lagde ble altfor stor, og det tok evigheter å heve faenskapet. Da bollene endelig ble tatt ut av ovnen og det morsomme - spisingen - kunne starte, viste det seg at de var harde som stein og smakte deretter. Hele sulamitten gikk i søpla, og jeg har brukt seks år på å slikke sårene. I dag bakte jeg boller igjen, og de ble perfekte. Løsningen? Ferdigblanding fra Meny. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor det blir sett på som "mindre husmorlig" å lage boller på den måten. Posen inneholder jo bare de ingrediensene du likevel hadde blanda selv (mel, sukker og whatnot) - du må fortsatt ordne med vann og gjær selv. Rullinga og penslinga og blandinga må du også fortsatt gjøre på gamlemåten. Klissete deig mellom fingrene får du med andre ord også med ferdigposen, hvilket jo er et viktig mål i seg selv med den husmorlige bakefølelsen. Tre kvarters heving på badet, pensling med egg du har knekt selv og ti minutter i ovnen. ...