Frostsol

Bortsett fra litt elektrisitet og noen nye lamper, er det ikke så mye spennende som foregår for tiden. Jeg går rundt i mitt lille hjem med en baby diltende etter meg. Slik går vi fra kjøkken til stue til kjøkken og stue. Livet trenger ikke store plassen for å fungere. Jeg har ferie ut året. Så jeg har kjempegod tid før jul. Så jeg skal bake kjempemasse. Og lage kranser og hjemmelagde lykter av syltetøyglass og glanspapir. Så skal jeg strikke julekjole til meg og baby. Og ei lita, rød lue til hunden. Jeg skal bake brød og lage sylte og stappe pølser. Palt och klubb. Med tjukk 'l.  Har du hørt om Bruno Mars? Det er en sanger. Det er alt jeg vet om han. Han synger sanger og er litt søt i tillegg. Jeg er generelt ganske fiendtlig innstilt til all ny musikk, fordi jeg er gammel og tenker at alt var så mye bedre før. Men Bruno Mars har en sang som heter "Locked out of heaven". Og hvis du skrur opp volumet på den, og rører litt på deg, så skjer det noe rart. Antak...

I dag var vi på svangerskapskurs. Temaet var fødselen, og det var elleve vaggende førstegangsfødende som sammen med sine utkårede trykket seg sammen i et altfor lite rom. Jordmora (hun uten humor, vet du) rigget seg til med en gammel overhead og sine ti år gamle notater, og begynte forestillingen. Jeg har holdt noen "foredrag" i mitt liv, og vet hvor utrolig kjedelig og umotiverende det er å snakke for en forsamling som ikke gir noen tilbakemeldinger på det du snakker om. Derfor så jeg det som min plikt å svare da jordmora spurte oss om hva vi forbant med ordet fødsel. "Smerte!" sa jeg høyt og tydelig. Det var som om det gikk et sus gjennom rommet, jeg følte ti blikk i nakken, jordmora så nervøst rundt seg og jeg innså at jeg hadde tråkka rett i salaten. Riktig svar var selvsagt " opplevelse " og " at jeg endelig skal få møte barnet mitt ". Minus i boka til meg. Hvorfor nitti prosent av resten av forestillinga handla om smerter og smertelin...

I kveld vil jeg slå et slag for de rare* menneskene. De som er litt annerledes. De som skiller seg ut. De som går en litt annen vei enn de andre. De som følger samfunnet, men på sin egen måte. De som går til venstre når alle andre går til høyre og ikke minst de som utfordrer min måte å leve mitt liv på. De som stiller spørsmål, og som får meg til å lure sammen med de. De som sier høyt det alle andre tenker, men er for høflige eller redde eller dannede til å si høyt. Det som jeg er for høflig, redd eller dannet til å si høyt. Men som jeg er så hjertens enig i. Det er ingenting som er så skuffende som å føre en samtale med en som niholder seg innenfor de fire veggene de har fått utdelt. Som klamrer seg fast og nekter å komme ut. Som holder for ørene og roper lalala når man forsøker seg på en tanke som er ny, kontroversiell, sjokkerende - rar. Når man stiller spørsmål ved selvfølgeligheter, når man utfordrer normen. Jeg har møtt mange mennesker som har satt dype spor i meg, som har...

Har kryssa av noen punkter på lista i dag da jeg gikk bananas på diverse klesbutikker. Barneavdelingen. Jeg var sannsynligvis den beste kunden de har hatt i dag. Hurra for førstegangs-mødres alt-må-være-perfekt-syndrom. Og takk til merkevarebyggerne, forbrukersamfunnet og den kollektive frykten skapt i møtet mellom internett, reklame og den usikre mor som glemmer å lytte til fornuften mens hun skjelvende drar visakortet for å sikre sitt barn den aller beste fremtid. Hva skjedde med "det viktigste er at barnet er varmt, mett og trygg"? Lørdagskvelden nærmer seg slutten. Søndagen tilegnes min favoritthobby, nemlig oppussing. Det var forøvrig en stor løgn, ettersom oppussing har klatret så langt ned på hobbylista mi at den strengt tatt ikke engang synes på arket. Til tross for den sterke motviljen og det fysiske ubehaget jeg føler ved tanken, har jeg planer om å male diverse planker slik at min standhaftige snekkerbisken kan forvandle vår rufsete trapp til ...en finere trap...

Når man har satt seg fast i søla og forsøkt å komme seg løs ved å lene seg til den ene kanten i lang tid uten at det har hjelpt - da funker det ofte å lene seg til den andre kanten. Det er ikke alltid det er de store forandringene som skal til. Jeg sover over tastaturet og smiler med ett øye åpent. Nine Inch Nails hvisker i bakgrunnen om en god soldat, men jeg har allerede en slik en så jeg bryr meg ikke. Buffy griner nedenunder og pus har funnet seg en varm plass i vogga. Jeg burde sikkert lært henne at hun ikke har noe der å gjøre. Men hun så like smilende og trøtt ut som jeg føler meg, så det får bli en senere krangel. Nå venter noen dager med ingenting, men det skal bli ingenting med mening. I første omgang skal ingenting forvandles til rykende ferske boller, scones og rundstykker - og jeg driter i at ingrediensene var blandet på forhånd av fabrikken. I andre omgang skal ingenting fylles av ingenting. Det er nemlig helt greit det også avogtil.

Det kommer til å skje en av tre ting med denne bloggen. 1) Ingenting 2) Den endrer innhold 3) Den legges ned Jeg er bare ikke helt sikker på hva det blir til enda. Jeg tror dog det må bli 2 eller 3, for 1 er liksom not an option. Jeg vil gjerne fortsette å skrive, men jeg må skrive på en annen måte. Innholdet i livet mitt kommer til å endre seg, og da jeg ikke pleier å utlevere andre i bloggen - og framtida mi stort sett kommer til å dreie seg om andre - så må jeg finne noe annet å skrive om. Så vi får kaste litt ideer fram og tilbake til hverandre, jeg og du, om hva det kan være for noe. Og inntil vi har funnet ut hva dette kan være, og hva jeg skal bruke dette vinduet ut i verden til, så kommer kanskje bloggen min til å være litt rar. Litt full av mye rart, liksom. Eller full av ingenting. Det er ikke godt å si. Neida. Joda.

Er det noen som ikke husker hvor de var i dag for ti år siden? Jeg husker det veldig godt. Jeg satt i mitt lille, grønne hus og spiste svært sen frokost mens jeg så noe på TV som jeg trodde var en utrolig merkelig ulykke. Et fly hadde flydd inn i en skyskraper i New York. Og mens jeg satt der som et spørsmålstegn, kom det jammen meg ett fly til. Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom USA hadde valgt å svare på terror med kjærlighet. Er det mulig for et land å snu det andre kinnet til i en slik situasjon? Kunne de latt være å svare med krig. Dersom de hadde latt være, kunne antallet drepte forblitt de grusomme 3000 fra World Trade Center og ikke den millionen som skal være drept i Irak etter USAs invasjon? Hva hadde vi i Norge gjort, dersom det viste seg at terroraksjonen 22. juli var begått av en islamistisk gruppe og ikke en psycho blondine fra Norge. Hadde vi da bytta ut rosene med slagord og krav til regjeringa om å foreta seg noe? I dag regner det igjen. Tåka ligger l...

Jeg kan ganske mye om katter. Jeg har lest mye om de og jeg har studert dem der de selvsikkert spankulerer gjennom verden som om ingenting betydde noe. Jeg kan ganske mye om hester, jeg har holdt på med hest hele livet og gjort meg mange erfaringer både om dyrets adferd og hvordan man på best mulig måte skal stelle det for at det skal ha det bra. Jeg kan rimelig mye om hunder også, både om hvordan de tenker, men også om hvordan man oppdrar dem for å bli gode familiemedlemmer. Jeg vet ingenting om babyer. Hva spiser de, hva vil de, hva trenger de, hvor mye tåler de, hvor fort vokser de, hva mener de?! Så når jeg nå forsøker å få en oversikt over hva vi bør kjøpe av utstyr før det gjør sin ankomst så er det som å famle inn i en verden jeg overhodet ikke har noen kunnskap om. Omtrent som med biler. Eller båter. Eller håndarbeid. Internettet er min eneste støttespiller, og internettet er i ferd med å bli min største fiende. For har jeg endelig funnet en vogn som ser fin ut, så roper ...

"Lykke, det er først og fremst den stille, glade, trygge følelsen av skyldfrihet." -Ibsen-

"Og det eneste jeg tenker på er alle disse tingene jeg burde ha gjort, skrevet og lest, men som jeg ikke får gjort fordi jeg ikke rekker det. Dagene er så travle av tomhet, og man får ikke gjort noe." - Linnea Myhre -

Vi har muligheten til å bli hva vi vil, gjøre hva vi vil, bo hvor vi vil. Vi er så heldige at vi knapt merker det. Jeg tror ikke det er mange barn i Norge som vokser opp og tror de kan bli noe uten en utdannelse lenger. Utdannelse er på mange måter det som holder et samfunn oppe. Når vi snakker om de mindre heldigstilte landene i verden, snakker vi ofte om utdannelse. Hvordan de må få mulighetene, både jenter og gutter, til å heve kunnskapsnivået og sørge for et mer "dannet" samfunn. I Norge velger vi utdannelse etter hva vi har lyst til å bli. Finnes faget, så må jo også jobben og deretter pengene, lønna finnes der. Og det gjør den stort sett. I Norge kan man bli akkurat hva man vil. Og skulle det vise seg at man velger feil, er det ingenting i veien for å prøve på nytt. Jeg tok akkurat den utdannelsen jeg hadde lyst til. Jeg valgte ikke noe høyt lønna yrke, men et yrke som appellerer til den personen jeg er. Jeg synes dog det er interessant å tenke på hvorvidt jeg kunne...

Negativitet er en underlig ting. Det stresser folk. Noen blir sure, irriterte og får et behov for å påpeke alt du burde være glad for. Mens andre får et stort behov for å "fikse" alt som eventuelt skulle være negativt i ens liv. Det finnes dog ikke noe mer irriterende for en negativt innstilt person enn en positiv en. Det finnes heller ikke noe mer irriterende enn folk som skal peke på alt det fine i livet. Det er ikke slik at en negativ person lever et negativt liv. Det er ikke slik at en våkner om morgenen og tenker at denne dagen skal bli dritt. Ofte er en negativ person ganske positiv om morgenen. Og en negativ person søker ofte positivitet på de underligste steder, og opplever kanskje derfor mer positivitet enn en positiv person. Kontrastene mellom det gode og det dårlige er større. (Og skuffelsene små.) Min dag har vært en eneste stor negativ affære. Det har regna. Jeg har kjeda meg. Myggen har spist meg opp. Ikea har nesten ingen morsomme sovesofaer. Allikevel føl...

God lørdagsmorgen. Jeg har sovet lenge og drømt underlige ting. Humøret mitt blir ofte farga av hva jeg drømmer, så i dag føler jeg meg .. underlig. Dagen i dag er ganske åpen, jeg har ingen andre planer enn at jeg må til byen for å fylle opp kjøleskapet mitt. Det er selvsagt ikke sol i dag heller, så nå har jeg offisielt avlyst den norske sommeren. Heldigvis er det tropevarme i New York når jeg skal dit, så jeg har planer om å spare singleten og shortsen til da. Folk som skriver blogg er ofte flinkere til å skrive enn til å prate. Jeg er skikkelig dårlig til å prate. Jeg bruker ord som "greie" og "dings" og "liksom", forter meg så med å fortelle en historie at den alltid ender opp med å bli dårlig - samt stokker om på alle ord når jeg forsøker å argumentere og diskutere. For ikke å snakke om når jeg gjerne skulle sagt noen noen sanningens ord.  Så når man er i en sitasjon hvor tankene er opptatt med slikt man verken kan prate ELLER skrive o...

Denne kantklipperen lever et merkelig liv. Den starter ved første forsøk etter en vinter i dvale. Men stopper du den, så må du vente et døgn før du får start på den igjen. Helt seriøst. Jeg får aldri bruke den to ganger på en dag. Da kan jeg dra i snora til jeg blir blå - den nekter. Så egentlig liker jeg den ikke. Det er dog ikke til å stikke under en stol at den er fryktelig praktisk. Men i dag ble det altså bare halve hagen. Jeg får vente til i morra med å forsøke å starte den igjen.

Det er noen få ting som er irriterende med å bo i Moberget: - Det er så smal vei opp hit, at hvis du er så uheldig å komme kjørende akkurat når tømmerbilen skal fylle opp hengeren sin, så må du stå og vente i 10-20 minutter før den flytter seg. Selv om du er 500 meter unna huset ditt. - Gårdsplassen vår er kommunal snuplass. Så alle søndagstur-bilistene og andre nysgjerrige snur rett utenfor huset vårt. Avogtil står de stille i bilene sine og stirrer på oss også. Selv om vi stirrer tilbake. - Moberget har rykte på seg for å være et sted hvor bare gamlinger, alkiser og tufser bor. Derfor kjører folk som om det skulle være utenkelig at det kan være mennesker og dyr i veiene. Altså fort. - Størsteparten av året ser vi nesten ingen her, så derfor legger man seg vaner som å 1)tusle ut etter posten i morgenkåpe 2)la hunden (en hund som sjelden ser andre levende vesener enn oss) løpe løs mens vi kaster ball og leker oss på jordet. Derfor er kontrasten ofte katastrofal i ...

Jeg kjeder meg.  Så fikk jeg denne slengt i trynet: Mulig det er sant. Men det forandrer fortsatt ikke på det faktum at jeg kjeder meg.

Et litt cheesy bilde av meg og pus. Men det var en fin stund. Internett-dingsen har ikke kommet enda. Men det er ikke så rart, for da jeg ringte for å høre hva som tok så lang tid, viste det seg at ingen hadde sendt den til oss uansett. Det er bra jeg er så utrolig tålmodig. Nå lager jeg middag, noe jeg venta med til jeg var skrubbsulten, så derfor blir det bare ferdig-fisk med poteter. Å lage middag til en person er kjempekjedelig - å lage middag generelt er kjempekjedelig. Men uten mat og drikke... Min mann har reist på tur og blir borte lenge, så endel av oppussings-ansvaret er lagt over på meg. Det er helt sant. Jeg fikk nemlig i oppgave å hente en masse materiale på byggvareforretningen, så SNEKKEREN som kommer til uka har noe å jobbe med. Og vi snakker ikke en eske med spiker, nei vi snakker mange lengder (lengder=meter) med lister og beslag (beslag er ikke sånn jernting faktisk, men sånn man har rundt (inni?) vinduer og dører). I tillegg skulle jeg returnere noen dårlige list...

Jeg har vært i farlig terreng. Gått sikksakk blant miner, bøyd meg for snubletråder i trærne og holdt et øye med fiendene forran meg og fiendene bak meg. Jeg holdt meg i live lenge. Men i et uoppmerksomt øyeblikk kom det noen fra venstre og skjøt meg i foten. Jeg hadde flaks denne gangen også, det var ikke hjertet. Jeg ble skadet, men ikke verre enn at jeg kunne halte meg bort og lege såret uten annen medisinsk hjelp enn mitt eget førstehjelpsskrin. Nå skal jeg slikke sårene og samle liv og krefter - så er jeg klar for farlig terreng igjen.

Jeg har forøvrig hatt god tid i dag. Jeg har ofte god tid, og noen ganger bruker jeg tiden fornuftig og noen ganger bruker jeg tiden svært ufornuftig. I dag brukte jeg litt av tiden sånn ufornuftig. Nemlig ved å krølle håret mitt. Jeg kjøpte krølltang en gang, og var veldig glad og fornøyd. Endelig var det min tur til å få lange, lyse lokker som glitrer i sola. Inntil jeg prøvde den og innså at det tar tusen år bare å krølle den ene siden av hodet, at det er umulig å krølle baksiden av hodet alene OG at resultatet ble skikkelig, skikkelig dårlig. Så tanga har blitt liggende. Og liggende. Inntil i dag! Det tok fortsatt tusen år, det var fortsatt umulig å nå bakhodet OG resultatet ble fortsatt skikkelig dårlig. Hvordan får man lange, lyse lokker som skinner av gull og glitrende diamanter egentlig?? Høysåte 1. Høysåte 2. Selv om det dog faktisk glitrer litt.

God morgen! I dag våknet jeg og lurte veldig på hvilken dag det var, hvor jeg var, hva klokka var og om jeg har fri i dag. Natta har vært underlig, jeg føler jeg har romstert rundt i huset - jeg vet jeg stod opp rundt fire og så på pus spise før jeg fulgte henne ut. Nuvel, jeg våknet hvertfall opp med en hel masse ENERGI! Var det ikke det jeg visste, den var ikke tapt for alltid. Jeg har dog ikke fri før i morra, så energien min får få utløp på kasseringsprosjektet istedet for på vasking og rydding. Forhåpentligvis skinner sola også i morra slik at dørene (..døra) kan stå på vidt gap og Spotifyen på full guffe. Da blir det nemlig fart på vaskestaven. Jeg vil i farta anbefale en ungdomsbok jeg nettopp har lest ferdig, den heter "Uglies" og er skrevet av Scott Westerfeld. Uglies er den første boken i en trilogi som foregår i en perfekt verden hvor alle 16-åringer blir tvunget til å ta en skjønnhetsoperasjon. I denne uhyggelige fremtidsvisjonen må al...