Man er den man er.

Vi har muligheten til å bli hva vi vil, gjøre hva vi vil, bo hvor vi vil. Vi er så heldige at vi knapt merker det. Jeg tror ikke det er mange barn i Norge som vokser opp og tror de kan bli noe uten en utdannelse lenger. Utdannelse er på mange måter det som holder et samfunn oppe. Når vi snakker om de mindre heldigstilte landene i verden, snakker vi ofte om utdannelse. Hvordan de må få mulighetene, både jenter og gutter, til å heve kunnskapsnivået og sørge for et mer "dannet" samfunn.

I Norge velger vi utdannelse etter hva vi har lyst til å bli. Finnes faget, så må jo også jobben og deretter pengene, lønna finnes der. Og det gjør den stort sett. I Norge kan man bli akkurat hva man vil. Og skulle det vise seg at man velger feil, er det ingenting i veien for å prøve på nytt.

Jeg tok akkurat den utdannelsen jeg hadde lyst til. Jeg valgte ikke noe høyt lønna yrke, men et yrke som appellerer til den personen jeg er. Jeg synes dog det er interessant å tenke på hvorvidt jeg kunne valgt noe annet, om jeg kunne blitt legen eller advokaten eller ingeniøren. Ettersom vi kan bli hva vi vil, mener jeg. Men jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg at selv om jeg i teorien kunne blitt det, så er interessen for det så lite til stede at jeg sannsynligvis aldri hadde fullført en slik utdannelse. Jeg er ingen lege, advokat eller ingeniør.

Heldigvis finnes det folk til alle yrker. Heldigvis finnes det folk som ønsker å utdanne seg til de lavere lønnede yrkene.* Og jeg tror at, selv om vi har muligheten til å bli akkurat hva vi vil, så er veien vår på mange måter lagt til og med før vi går til skolerådgiveren eller blar i studiekatalogen. Valgene er der, men til syvende og sist er man den man er - og det er vi så heldige å få lov til.

(Det er jeg og Giles - og Buffy)

* Diskusjonen om hvorvidt enkelte yrker er altfor lavt lønna får man heller ta en annen gang. ;)