Første stopp - Viriginia!

God morgen, klokken er litt over åtte en torsdag morgen i Richmond, Virginia. Kroppen min er fortsatt  i Norge-modus, og derfor er jeg ganske våken ettersom norsk tid er omtrent litt over to.

Nå er jeg her, dere! Og selv om vi ikke er i New York enda, så er det en opplevelse å være her nede også. Ettersom min mann er kledd i grønt, så befinner vi oss på et nokså militært område. Og dersom noen har sett TV-serien "Army wives" så kan jeg bekrefte at det er svært likt i virkeligheten. Her er amerikanske flagg og patriotisme så langt øyet kan se. Konene kjører rundt i usedvanlig flotte, skinnende og store biler mens mennene marsjerer syngende og i takt langs veiene. Det er dog ikke lov å ta bilder her, så selv om jeg kanskje har gjort det likevel (host) så kommer det ingen hit.

Men vi kan jo snakke om flyturen over hit, da. Flyturhistorier er alltid morsomme. Spesielt når de er så lange og kjedelige som denne. Jeg dro fra Norge halv åtte på morgenen, flyet gikk elleve - og klokken halv syv norsk tid på kvelden var jeg framme. Jeg fikk nødutgang-sete, som var utrolig godt for mine vonde knær, men det var igrunnen alt som var godt. Det var akkurat like kjedelig som jeg trodde, men man overlever som kjent det meste. Jeg hadde en pratsom New Yorker ved min side, og selv om jeg i utgangspunktet ikke er for å snakke med fremmede - hvorfor skal man det - så hadde vi noen gode samtaler. Ikke minst fikk jeg påfyll av tips og ideer til what to do when in New York.

Bok, TV, god benplass, pledd og pute.

Det var dessverre ikke nok til å gjøre turen behagelig.

Men, for å være litt positiv, den hadde vært adskillig verre uten!

Etter syv timer på flyet, var jeg fremme på Newark flyplass i NY. Med kink i ryggen og knirkende knær kom jeg meg både gjennom passkontroll og toll og securitycheck. Ved en anledning ble jeg dog sjekket for eksplosiver, sannsynligvis fordi jeg nølte med å ta av meg skoene, men hva annet kan man vente seg fra verdens mest paranoide land.

Kofferten min ble hentet ut og sjekket inn igjen, jeg fant frem til terminalen jeg skulle dra fra - og så var jeg klar for seks-timers ventetid på neste fly. Jeg kjøpte meg noe mat, gikk litt rundt meg selv, før trettheten plutelig slo til - og jeg ble sittende i samme stol i samme stilling de siste fire timene. Da flyet videre til Richmond endelig var klart for ombordstigning, var klokken ett på natta norsk tid.

Det første som skjer ombord på det knøttlille flyet, var at pilotene skrøt av at turen kun skulle ta 55 minutter, og ikke en og en halv time som normalt. De skulle ta en raskere rute. Topp, tenkte jeg, for jeg så allerede dobbelt. Men da tiden gikk der ute på rullebanen, og ny beskjed kom om at vi stod som nummer 13 på å få lov til å lette, så ante vi vel alle at totaltiden uansett ikke ville bli 55 minutter. Da de i tillegg kom med kontrabeskjeden at været hadde endret seg, og at de derfor måtte ta en lengre rute - og dermed ikke hadde nok bensin og DERFOR måtte tilbake til gaten for å fylle på mer - ja da gikk det et sukk gjennom hele flyet. Men ingen sukket høyere enn meg, som innså at klokken ville bli nærmere fem om morgenen norsk tid før jeg kunne se snurten av ei seng.

Uvær mellom NY og Richmond. Tordenskyen så ut som den gikk inn

for å drepe alt under seg. Ved et tilfelle fløy vi rett gjennom en.

Men vi kom fram, og jeg fikk endelig treffe min kjære grønnkledde som jeg ikke har sett på lenge. Noen minutters biltur senere var vi fremme på hotellet, og endelig kunne jeg flate ut, etter over tyve timer på reisefot.

Viriginia viser seg å være svært varm. Det er fuktig her også, omtrent så fuktig som ei bøtte med vann i fleisen er. Å komme ut fra aircondition til solsteken er som å gå frivillig inn i en varmeovn. Det er fryktelig. Men likevel fantastisk.

Velkomstgaven fra min mann.

Ettersom jeg er på de grønnkleddes område, så er det ikke allverdens jeg kan gjøre på egenhånd. Å handle på Deres butikker er ikke lov, jeg må være sammen med en i grønt, og jeg kan heller ikke forlate området. Derfor bruker jeg disse par dagene på å omstille meg til denne sidens døgnrytme, og vente på min army husband - som seg hør og bør for en army wife.

I morgen flyr vi dog til New York, da blir det nok andre boller. Jeg har et håp om at gradestokken viser noget mindre der, men forbereder meg på det verste. Skulle det bli helt for jævlig (her passet ingen andre ord, beklager) så har vi i det minste THE NEW YORK PALACE å henge på - ikke feil det heller.

Det militære systemet og soldatenes status er noget annerledes her enn

hva vi er vant til. Derfor kunne jeg ikke annet enn å kjøpe denne capsen.

Åja, for jeg skal forresten bli "army mom".