Livstegn.
Dette er jo tidenes dødeste blogg.
Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding.
Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt.
I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter løse ender. Det er fryktelig tilfredsstillende og jeg gruer meg til det ikke er mer å ordne med. Jeg er redd det bare er få dager unna. Det er nemlig ganske ordentlig i huset vårt fra før, selv om ting veldig ofte havner i uorden. Poenget er at det meste har sin plass og det går fort å gjeninnføre orden. Heldigvis må det gjøres nesten daglig. Så det er ikke sikkert arbeidsoppgavene tar slutt likevel, når jeg tenker meg om.
Nå skal jeg gjøre det jeg foretrekker å gjøre når dagen ikke interesserer meg lenger. Jeg kryper under dyna med ei bok og stirrer i taket til jeg føler meg klar for å sove.
Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding.
Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt.
I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter løse ender. Det er fryktelig tilfredsstillende og jeg gruer meg til det ikke er mer å ordne med. Jeg er redd det bare er få dager unna. Det er nemlig ganske ordentlig i huset vårt fra før, selv om ting veldig ofte havner i uorden. Poenget er at det meste har sin plass og det går fort å gjeninnføre orden. Heldigvis må det gjøres nesten daglig. Så det er ikke sikkert arbeidsoppgavene tar slutt likevel, når jeg tenker meg om.
Nå skal jeg gjøre det jeg foretrekker å gjøre når dagen ikke interesserer meg lenger. Jeg kryper under dyna med ei bok og stirrer i taket til jeg føler meg klar for å sove.
(Bare en liten fun-fact på tampen av dagen.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)