Onsdag

Da jeg kjørte hjem fra jobb i dag, var det klassisk musikk på radioen. Jeg elsker jo klassisk musikk på radioen, det er noe av det diggeste jeg vet. Jeg får aldri med meg hvem som er komponisten eller hva stykket heter eller noe sånn, og jeg eier ikke en eneste plate eller kassett, og på "klassisk kinda"-spillelisten min på Spotify ligger det to sanger. Men jeg fikk med meg at stykket som skulle til å spilles var en tarantella. Jeg mener, man får med seg at man skal høre en tarantella. Hele kroppen min fikk med seg at det var venta en tarantella. Det kribla i nakken min i to mil da jeg fikk høre det, jeg var sannsynligvis livsfarlig i trafikken etter at jeg fikk høre det. Hvis et hårstrå hadde kilt meg på halsen etter det hadde jeg sannsynligvis kjørt av veien. Så jeg vet at jeg fikk høre en tarantella.

Whatever.

Og så var jeg på Plantasjen i dag. Det er ikke mange butikker jeg føler meg mindre vel i enn Plantasjen. Jeg har virkelig ingenting der å gjøre. For det første er jeg ikke i stand til å se om en plante er fin eller ikke. Jeg har heller ingen anelse om en blomst skal plantes ute, eller inne. Jeg kjøper blomster etter pris. Er den billig, er den god nok. Hvem bruker flere hundre kroner på en plante, liksom.
Bortsett fra meg, da, i dag. Jeg gikk nemlig inn med en misjon, og den misjonen var å kjøpe en plastikkplante. Så jeg gikk fra rad til rad og kløp i bladene for å finne ut om den var ekte eller ikke. Til slutt fant jeg fake-avdelingen sammen med den glorete julepynten de allerede har dratt fram. I et hjørne stod det slike høye gulv-planter. Så jeg bøyde meg ned og lette meg fram til den billigste. 299 kroner. Herregud. Men i motsetning til levende planter som dør og dermed er bortkasta hundrelapper, vil jo denne vare evig. Ergo vel spanderte penger. Jeg raska også med meg to falske kvister med brunt løv - til dekorasjon - mens jeg vurderte å ta med noe levende også, bare fordi. Dreit dog i det, og dro derfra med plastikkbusken min som tok hele synsfeltet i bakspeilet.

Det ble sånn passe fint i stua.

Men nå er jeg trøtt. Nå gidder jeg ikke å skrive mer. Jeg gidder heller ikke å tenke. Jeg vet ikke om jeg gidder å snakke, se på TV eller lese heller. Det er bare så vidt jeg gidder å sove, fordi jeg drømmer så insanely mye for tiden. For eksempel at jeg blir jaget av fire bjørner som i teorien burde klart å fange meg da de løp mye fortere, men så klarte de det ikke likevel.