Huntsmenphobia

Jegere skremmer livet av meg. Og det kryr av de her oppe hvor vi bor. Når høsten kommer, kommer de kjørende i konvoier av enorme pickuper med tusenmetere på taket. De kjører fort og aggressivt, og det er ikke eksos - men testosteron som spys ut av eksospotta.

Når jegeren forlater kone og to barn for ei helg i skogen, er det ikke lenger familiefaren jeg ser. Når feltbuksa kommer på og den grønne genseren fra glansdagene i militæret tres over hodet, forvandler han seg til en sånn:

Og til en sånn:

Og ikke minst til en sånn:

Så når jeg lufter hunden i skogen, den vi alltid pleier å gå i, da er det med vissheten om at det i buskene rundt meg ligger jegere som for anledningen har klint kamuflasjedritt i trynet og signaliserer til hverandre med øynene om hvem som skal løsne det første skuddet. Ikke skuddet som dreper meg, men skuddet som får meg til å løpe. Og så begynner jakta. 

Og jeg bare:

Og de bare:

Og:

Og jeg bare.... ja, dere forstår.

Jeg gleder meg til jakta er over og disse villmennene setter børsa tilbake i klesskapet sitt og hopper oppi joggebuksa igjen. Det er traumatiske tider vi går gjennom, både for meg og de stakkars dyrene som måtte stå i veien for de skyteglade gærningene. 

Men enn så lenge får jeg nøye meg med å sende de et big, old:

før jeg løper det forteste jeg kan hjem og gjemmer meg.