Tidsklemma.

I dag ble jeg vekt av en fyr med hodelykt som sa at vi måtte dra om tyve minutt.
Fyren viste seg å være min mann, og han hadde helt rett. Vekkeklokka mi hadde ikke ringt. Eller, det er mulig den ringte. Det er bare ikke sikkert fuglekvitter var nok til å vekke meg klokka 04.40.
Så med den umulige fristen på tyve minutter spratt jeg superforvirra opp og gav klar beskjed om at det aldri i hele verden kom til å gå. Men det gikk, og jeg vil for alltid lure på hvorfor jeg gidder å stå opp en time før jeg må dra heretter.

Og, ja, vi stod opp så tidlig fordi jeg måtte kjøre han til flyet bla bla bla. Uinteressant.

Resultatet av den tidlige exiten har vist seg med jevne mellomrom i hele dag. På et tidspunkt er jeg sikker på jeg satt smilende og sov i sofaen mens baby stolt viste meg hvor flink hun er til å rive i stykker blader. Det skal ikke stå på responsen, selv hvor trøtt (sovende) jeg er.

Nå er det kveld og den lille sover. Skuldrene mine er blytunge av vissheten om alt jeg må gjøre. Det er to uker til julaften! Hvert år bestemmer jeg meg for å bruke god tid på juleforberedelsene, begynne tidlig slik at det bare blir kos og ikke stress. Gjøre det fordi jeg har lyst, ikke må. Og så sitter jeg her og det er to uker til jul og jeg gidder ikke engang vaske opp. Og i morra er det tretten dager til jul.