Voksen?

Da jeg var liten trodde jeg at de voksne liksom hadde kommet til en helt annen bevissthet om verden enn det jeg hadde. At de voksne hadde kommet Dit, med stor D, og at jeg selv også skulle komme Dit. Det framstod for meg som et litt kjedelig sted, men uunngåelig. At jeg Der ville kunne snakke om voksen-ting som økonomi og samfunn og politikk og sånn. Og forstå det. At jeg Der ville ha orden på alle deler av livet, så som vennskap og kjærlighet. At voksne ikke krangler, men diskuterer, at lommeboka alltid er full av penger og at man aldri står på parkeringsplassen uten mynter til automaten. At man sitter på pauserommet og drikker kaffe og får kaffeånde og diskuterer med alle de andre voksne og at nista alltid består av både grovt brød med mellomleggspapir og en sunn frukt, eventuelt gulerøtter i passelige biter.
Jeg trodde at voksne aldri snakket stygt om andre, og hvis de gjorde det så var det fordi de VIRKELIG fortjente det og det var sannsynligvis veldig godt gjennomtenkt på forhånd.

Nå er jeg voksen og jeg har ikke peiling på noen ting. Jeg kunne aldri ført en samtale om økonomi og politikk og framstått som om jeg forstod det. Politikken er totally selektiv og jeg plukker argumenter som andre plukker bær. Ikke drikker jeg kaffe, bare iskaffe og bare den til Starbucks som smaker mest som sjokolade, og selv om jeg ofte har grovt brød og frukt i nista så hender det at jeg har nugatti til pålegg eller tilogmed kjøper meg en kebabtallerken på gatekjøkkenet. Jeg snakker stygt om andre uten å ha alle fakta på bordet, på en litt sånn barnslig måte som jeg egentlig gjennomskuer selv, men som jeg overser bare fordi det føles godt! Jeg er kjempebarnslig, jeg furter og jeg nekter og jeg gråter og jeg eksploderer og jeg bestemmer meg for å stå over ting bare fordi jeg ikke gidder.

Jeg er voksen, og jeg har ikke kommet Dit enda. Og når jeg ser oppover, på de som er enda mer voksne enn meg - så innser jeg at det ikke er noe Dit å komme til heller.