Selvstendig crap.

Noe av det verste med å bo i skogen i en by hvor man ikke kjenner så mange, er når man skulle hatt hjelp til ting.
De som bor i nærheten av familie, venner, venners venner og andre som kjenner noen som kjenner noen - har alltid en eller annen som kan stikke innom og hjelpe til. En man kan låne tilhenger av, som kan se på dataproblemene som plutselig oppstod, som kan gi katten mat mens man er borte noen dager, som kan hjelpe til å skru sammen en Ikea-garderobe - eller hjelpe til med å få inn 26 meter med lister som til sammen veier et lite tonn gjennom et vindu mange meter opp på veggen.

Og når man bor to mil inn i skogen, er ikke det en slik ting man spør om noen kunne tenke seg å "stikke innom" for å hjelpe til med. (Heldigvis kjenner vi et par stykker som har hjulpet oss ved noen anledninger, men det er begrensa hvor mange dager på rad man har hjerte til å mase på samme personer.) SÅ jeg fikk dratt denne pakka inn gjennom et vindu i 1 etasje, hvor den har liggi på stuegulvet et par dager. Der fikk den hvertfall tørke. Men jeg har jo fortsatt ikke løst problemet med å få den opp dit den skal. Det ser ut til at jeg må krype til korset og ÅPNE pakka og ta ut EN OG EN list. Superkjedelig.*

En fordel med å bo slik som vi bor, er at man blir selvstendig. Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

*Hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke bare gjorde det med en gang, så er svaret at det først i dag er opphold nok til å gjøre det. Det er altså ikke bare latskap.