En sånn dag.

I dag føler jeg meg sånn der jeg-er-tjukk-og-håpløs-og-kommer-aldri-til-å-bli-noe-annet-heller, og jeg krøller meg sammen på sofaen og tenker veldig negative tanker om meg selv. Jeg synes det er veldig fascinerende hvordan tankene kan endre seg så drastisk selv om forholdene ikke har endra seg i det hele tatt. Jeg var den samme personen i går som i dag, men i går følte jeg meg svært fornøyd i min egen kropp og jeg var enig med meg selv om at jeg er den jeg er og at det duger.
Jeg forsøker å nøste sammen trådene fra i går til i dag for å finne ut hvor det skar seg, og svaret tror jeg ligger i det jeg skrev om i forrige innlegg. Du vet den der inspirasjonsgreia. Hvordan jeg blir trassig og sur over å se hvordan andre "får det til". For da jeg begynte å bli fornøyd med meg selv, så begynte jeg også å se framover og videre. Jeg klikket meg inn på en link til ei fitness-side. Jeg bladde litt i ei kokebok. Jeg skumleste en blogg. Og så mistet jeg all min inspirasjon. For der jeg var begynt å bli fornøyd, ble jeg minnet på at jeg må lenger - man må helt DIT for å bli perfekt. Det er ikke nok å være i forholdsvis god form, trene to ganger i uka, ha fått litt mer definerte muskler. Det er alltid noen som er bedre, og det er alltid best å være bedre. Det er bra at strong is the new skinny. Men strong er ikke for alle, og fitness er også kropps-skulpturering og ikke for alle. Når skal vi egentlig omgi oss med sunn inspirasjon? At du er god som du er. At vi skal elske oss selv og kroppene våre så høyt at vi automatisk tar vare på oss selv. At det å være frisk, glad og fornøyd er viktigst - og at det er totalt irrelevant hvordan vi ser ut. Man kan ikke leve på utseendet sitt.