Litt styrete.

Jeg skulle gitt mye for to dager med fri uten barn i hus. Vet dere hvor vanskelig det er å gjøre noe når man har en ettåring i beina hele dagen? Jeg er i utgangspunktet ikke typen til å "gjøre" så mye sånn rent generellt, men det er jo som kjent det man ikke kan gjøre man helst skulle gjort. Rydder jeg på kjøkkenet, for eksempel ut av oppvaskmaskina, så er ett par bittesmå hender der med en gang for å pirke og ta på alt i bestikk-kurven, gjerne ta det ut og hive det på gulvet. Og ikke sjelden står det skarpe kniver i den kurven, så da må man enten forte seg, distrahere eller bruke kroppen på uvante måter for å shield and protect whilst working. Klok av erfaring har vi sikra alle tilgjengelige skapdører. Og skuffer. Men når jeg rydder på kjøkkenet, må jo disse stå oppe slik at jeg får tilgang dit jeg skal. Så mens jeg rydder ut av oppvaskmaskina og nærmer meg destinasjonen, har hun allerede vært der og hivd ut alt som var inni der. Det blir liksom som en evigvarende ryddejobb - hive inn, hive ut.
Støvsuge må vi gjøre hver bidige dag, da vi har en hund som røyter infernalsk mye. Men også det blir vanskeliggjort med en nysgjerrig ettåring som står oppå ledningen, oppå støvsugeren eller har kveila seg inn i slangen. Rydder jeg lekene vekk fra gulvet for å komme til, blir det som en hysterisk morsom lek for henne - "kult, mamma gjør sånn når jeg gjør sånn!". Å tenke på å gå opp i andre etasje for å gjøre noe annet enn å "mamma skal bare hente noe!" er umulig, hvis du ikke har en helt ekstrem tålmodighet da, som tåler å høre på ei som står nederst og river i grinda og hyyyyler. Å ta henne med opp i andre etasje for å rydde, er like meningsløst som å ta med en elefant til glassmagasinet. Her har vi fem hundre DVDer å rive ut av hyllene.

Altså, jeg klager ikke. Men tanken på to dager hvor jeg kan bevege meg fritt rundt i huset, med musikk på litt høyere volum og alle grindene åpne hadde vært litt som himmelen akkurat nå. Vaske, rydde, kaste. Eventuelt sove.