I nattens mulm og mørke

Jeg våkna av en lyd i natt. Det var en svak, svak lyd, men den var helt klart av noe levende. Først tenkte jeg det var ei mus, for den var sånn uregelmessig i lydene sine som mus pleier å være. Krafs, krafs - og så stille lenge. Jeg holdt pusten og lytta med begge ørene, for det var nesten som om den var inne i rommet? Hva spiste den på? Plasten inni veggene? Min mann?
Jeg lå sånn lenge og lærte meg ett og annet om å lytte. Først og fremst at det er lurt å ta ut øreproppene. Så, at du hører bedre hvis du har øynene åpne. Og etterhvert fikk jeg mer og mer følelsen av at lyden kom utenfra, rett utenfor vinduet vårt som stod oppe. Jeg tenkte at det måtte være et dyr som spiste på noe, kanskje på en søppelpose eller noe den hadde dratt utover. Og så begynte jeg å tenke på at det kunne være et menneske, kanskje et som akkurat nå forsøkte å klatre opp brannstigen til babyjenta. Det gjorde at jeg bestemte meg for å kikke ut, selv om det strider mot alt i hele meg - da er nemlig risikoen for at min mann våkner stor, og jeg har enorm respekt for sovende mennesker. Jeg satte meg likevel opp og trakk gardina litt til sides. Jeg så ingenting, men hørte desto bedre hvor lyden kom fra. Og de svaiende tre-toppene i hagen forsterka mistanken. Helt sikker ble jeg, da jeg så hvem som kom ut fra skyggene. Skogens konge stod i hagen vår og spiste av trærne! Reiv og sleit i bladene og knaska de i seg. Uforstyrra og med god tid. Så gikk han mot epletrærne som han skuffa innså var tomme for epler i år. Etterhvert ble jeg litt lei av å se på han, men jeg fikk meg ikke til å slutte heller. Så jeg tok fram lommelykta og lyste litt, liksom for at han skulle gjøre det enkelt for meg ved å gå sin vei. Det gjorde han. Han valgte en annen utvei enn porten, men det får gå for denne gang.