Pretties!

Jeg kjente en gang ei jente som sa hun skulle "leve på utseendet sitt". Jeg husker jeg syntes det var en utrolig teit ting å si, tenk å si rett ut "jeg er så pen at jeg ikke trenger en vanlig jobb". Selvfølgelig syntes jeg hun var akkurat så pen, og hun hadde så høy selvtillit at en del av meg tenkte at hun helt sikkert skulle klare nettopp det - overleve kun på sitt vakre ytre. Jeg drømte også om å være pen, og jeg drømte så mye om det at jeg ble like lei meg hver gang jeg så meg selv i speilet. Det var ikke sånn jeg skulle se ut, det var ikke sånn jeg så ut i drømmen min. Jeg brukte timesvis på å granske og studere, sminke og forbedre. For så å gråte bort alt sammen.

Jeg vil ikke at min lille jente skal bedømmes ut fra utseendet sitt. Min lille jente er snill. Hun er tålmodig. Hun er modig. Tillitsfull. Morsom. Hun gir seg ikke. Hun tar sjanser. Hun stoler på folk. Hun forstår mye. Hun er hissig. Hun vet hva hun vil. Hun er et godt menneske. DET kan hun leve på. Det kan hun skrive i jobbsøknaden sin. Det gjør at hun vil komme langt i livet. Ikke fordi hun er søt, men fordi hun er akkurat den hun er.

Jeg drømmer om en verden der vi bedømmes ut fra hvem vi er, og ikke hvordan vi ser ut. At det man streber etter, er å være et godt menneske, ikke å være pen. At man får popularitet utfra hva man gjør for andre, hvor man har hjertet sitt, og ikke hvor pene klær man har. At et smil belønnes, og en klem applauderes. At et varmt blikk er normen, og misunnelse ikke finnes. Jeg vil at min lille jente skal få plass, ta plass - gis plass. Du kan ikke leve på utseendet ditt. Det er som å tegne en strek på et ark og si; her, dette skal jeg leve på.

Nå ser jeg meg i speilet og tenker at jeg er fornøyd med den jeg har blitt. Etter 30 år med daglige speilinger, skal det godt gjøres å ikke innse hva man har fått. Jeg er meg, og jeg kan ikke leve på utseendet mitt. Men surprise, surprise - det klarte ikke den jenta jeg en gang kjente, heller.