Things I never thought I would do before I had a baby.
* Dra på Lekeland, hvor man skal ha det tvangs-gøy sammen med andre mennesker, for ikke å snakke om andre barn. Men det viser seg at det å se sin egen baby utfolde seg og lære overgår alt det andre.
* Smile til foreldre som har barn som klikker på butikken, jeg mener ta de ut da for faen, eller ikke ta de med i det hele tatt hvis de ikke takler det. Men det viser seg at det bare er sånn unger er, og jeg foretrekker et smil selv fremfor de blikkene jeg selv gav før.
* Stå og se på og smile når babisen vralter bort til en fremmed på biblioteket bare for å stå og glo. Hvor utrolig irriterende er ikke det, ta den ekle ungen vekk før jeg dytter den. Men det viser seg at man blir helt hjernevaska og tenker at alle må da synes min lille er verdens nydeligste, basta bom.
* Dra på museet og lage dyrelyder, gjerne feil, ved hvert utstoppa dyr vi går forbi. Utrolig irriterende og kvalmt, skjønner jeg ikke selv hvor teit jeg ser ut? Men det viser seg at man ikke bryr seg så mye om hva andre mener lenger når man får babis.
* Skifte bajsebleie på gulvet i en garderobe, hvor uhygienisk er ikke det da, andre skal tross alt gå der også. Men det viser seg at man innser at det er fullt mulig å skifte bajsebleie uten at det kommer bajs noe annet sted enn der det skal, i bleia og på våtserviettene. Dessuten, gå med bajs i buksa sjøl og se hvor behagelig det er liksom.
* Ikke bry meg om at magen henger som en sekk når jeg bøyer meg, ikke nytter det å holde den inne heller - at jeg ikke skammer meg, så flaut! Men det viser seg at når man får babis så skjer det noe med magen, dessuten er den hengende magen et bevis på at kroppen funker som den skal - ja det er faktisk ganske fantastisk.
* Vurdere å dra på Ikea en lørdag med en tidvis humørsyk babis. Det gjør man bare ikke, man kan velge å være hjemme, hvorfor utsette seg sjøl og alle andre for noe sånt. Men det viser seg at man begynner å se både babisen og dagen som en helhet, og så takler man det som måtte skje underveis - nok en gang uten å bry seg så mye om hva alle andre mener.
* Sitte med et stort, fårete glis mens ungen løper fram og tilbake i stua med den lille babymagen stående rett ut, litt hjulbeint mens den babler jibberish. Det er jo rett og slett bare irriterende, og ikke akkurat unikt. Men det viser seg at alt med din lille babis er unikt, og man blir rørt til margen av å se sin lille beherske kroppen sin og verden mer og mer for hver dag som går.
To be continued.
* Smile til foreldre som har barn som klikker på butikken, jeg mener ta de ut da for faen, eller ikke ta de med i det hele tatt hvis de ikke takler det. Men det viser seg at det bare er sånn unger er, og jeg foretrekker et smil selv fremfor de blikkene jeg selv gav før.
* Stå og se på og smile når babisen vralter bort til en fremmed på biblioteket bare for å stå og glo. Hvor utrolig irriterende er ikke det, ta den ekle ungen vekk før jeg dytter den. Men det viser seg at man blir helt hjernevaska og tenker at alle må da synes min lille er verdens nydeligste, basta bom.
* Dra på museet og lage dyrelyder, gjerne feil, ved hvert utstoppa dyr vi går forbi. Utrolig irriterende og kvalmt, skjønner jeg ikke selv hvor teit jeg ser ut? Men det viser seg at man ikke bryr seg så mye om hva andre mener lenger når man får babis.
* Skifte bajsebleie på gulvet i en garderobe, hvor uhygienisk er ikke det da, andre skal tross alt gå der også. Men det viser seg at man innser at det er fullt mulig å skifte bajsebleie uten at det kommer bajs noe annet sted enn der det skal, i bleia og på våtserviettene. Dessuten, gå med bajs i buksa sjøl og se hvor behagelig det er liksom.
* Ikke bry meg om at magen henger som en sekk når jeg bøyer meg, ikke nytter det å holde den inne heller - at jeg ikke skammer meg, så flaut! Men det viser seg at når man får babis så skjer det noe med magen, dessuten er den hengende magen et bevis på at kroppen funker som den skal - ja det er faktisk ganske fantastisk.
* Vurdere å dra på Ikea en lørdag med en tidvis humørsyk babis. Det gjør man bare ikke, man kan velge å være hjemme, hvorfor utsette seg sjøl og alle andre for noe sånt. Men det viser seg at man begynner å se både babisen og dagen som en helhet, og så takler man det som måtte skje underveis - nok en gang uten å bry seg så mye om hva alle andre mener.
* Sitte med et stort, fårete glis mens ungen løper fram og tilbake i stua med den lille babymagen stående rett ut, litt hjulbeint mens den babler jibberish. Det er jo rett og slett bare irriterende, og ikke akkurat unikt. Men det viser seg at alt med din lille babis er unikt, og man blir rørt til margen av å se sin lille beherske kroppen sin og verden mer og mer for hver dag som går.
To be continued.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)