Frostsol

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra. Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å t...

 "Du vet, det er jo ikke sånn her det skal være". Jeg sier det med sånn lener-seg-fram-over-bordet, ikke et kjøkkenbord, men et slikt lite og lavt kaffebord, med bena i kors og den ene albuen hvilende på kneet: "du vet, det er jo ikke sånn her det skal være." Med en stemme som viser at dette er en ubestridelig sannhet jeg nettopp har fått innsikt i, "det er jo ikke sånn her det skal være". Jeg har hatt en ganske dårlig dag, en sånn dag som begynner med mørke skyer allerede før du har dratt vekk gardina for å ta en titt på dagens vær. Og som fortsetter med mørke skyer og tung luft som presser deg ned i liggende, i beste fall sittende, og gjør det vanskelig med alle dagens gjøremål. Tristhet som legger seg i brystet og truer med å bryte deg ned ytterligere. Jeg dro og hentet ungene på skolen, minus femten grader, en ikke lenger sjarmerende kulde, men heller en iskald kulisse så langt øyet kan se. Dunlette snøflak og islagte veier. Ungene var i ganske dårlig ...

En ting er sikkert. Livet gjør deg verken morsommere eller mer interessant! Det er jo helt utrolig å innse at både humor og intelligens er fraværende når jeg nå har nådd år 2020 - seks år etter forrige blogginnlegg. Og det er ikke bare på grunn av COVID-19, selv om den selvsagt ikke har gjort noe positivt for verken fantasi, ambisjon eller livsglede. Det er ikke godt å si hva som har gjort personen ved tastaturet så usedvanlig humorløs og kjedelig at et enkelt blogginnlegg tok omtrent to dager med intens kluring å få på plass, hvorpå resultatet faktisk ble helt uten innhold. Det er ikke godt å si om det er mitt liv eller om det er vårt kollektive liv som har skylda - men at mine tanker befinner seg i det mørke spekteret og har gjort det i minst seks år, det skal det ikke mye kluring til for å innse. At man kan telle på en hånd antall ganger man har ledd godt det siste halvåret gjør jo ikke utsiktene for et godt blogginnlegg noe større heller.  Men man må jo ikke gi opp, det er ende...

Dette er jo tidenes dødeste blogg. Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding. Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt. I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter ...

Jeg har aldri nyttårsforsetter, men jeg har noen for 2014. De er stort sett helt seriøse og ganske kjedelige, men jeg er ganske seriøs og kjedelig for tiden så det passer jo bra. 1. Sove mindre og puste mer. 2. Trene kroppen tilbake til der jeg var og fortsette videre til den er som den skal. 3. Se alt i riktig perspektiv. 4. Møte blikk og smile mer. 5. Velge de viktige kampene. 6. Lære å kjede meg riktig. 7. Bry meg oppriktig. 8. Fortsette å være en god kone og mor. 9. Drømme litt. 10. Gjøre ting jeg ikke tør.

Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...

Grøt til frokost, observere hvordan mørkt blir til lyst ute, barnetv og godstolen sammen. Flere timer til vi skal noe, null stress. Gjespe og le sammen - og litt tid til alenelek og nettsurfing. Lykken kommer i de enkleste forkledninger.

Jeg veit så inmari godt at livet er her og nå. Jeg har slutta å tenke på "der framme", som en endestasjon hvor alt kommer til å skje. Livet forsvinner dag for dag, og det er ingen grunn til å tro at jeg vil være verken rikere eller lykkeligere om ti år enn jeg er i dag. Vissheten om det er det derimot ikke så godt å vite hva man skal gjøre med. For hvis jeg skal være ordentlig ærlig og aldri så lite pessimistisk, så lever jeg ikke det livet i dag som jeg skulle ønske jeg gjorde. Og de tingene jeg skulle ønske jeg gjorde, får jeg ikke til å gjøre. Det skorter på mot og energi. Jeg tror det er sånn for mange mennesker, egentlig. Det er ikke snakk om de store tingene - som å reise jorden rundt - men veldig små og lett oppnåelige ting som jeg bare ikke gjør. Det er frustrerende. Og hvis du er en av de som sitter med ett øyebryn heva og tenker "men så bare gjør det, da", så har jeg bare en ting å si, og det er at du er heldig som ikke vet hva jeg prater om og som leve...

Det er valg i morra. Jeg stemte i dag, etter å ha vært usikker på parti helt fram til i går. Det er vel ikke som om jeg føler jeg har funnet perfeksjonpartiet, men jeg har hvertfall funnet veien og sida jeg foretrekker. Interessant, egentlig, for jeg har vært innom nesten alle partiene på veien. Jeg har innsett hvor lett det er å la seg smitte av andres meninger når man ikke har tenkt seg så nøye om selv. Det er enklere å si "ja" og "mm" enn å si "njææ jeg tror ikke jeg er enig med deg der". Hvertfall hvis man ikke har et argument å slå i bordet med, bare en følelse. Så jeg innrømmer det glatt; jeg har gått rundt og trodd jeg mente noe helt annet enn det viser seg at jeg mener. Fordi når jeg har blitt tvunget til å argumentere, så ender jeg alltid på samme sted. Og det hjalp meg å ta valget. Så nå kan jeg legge meg med en god følelse. Bare synd jeg tok en titt på "Åndenes makt" først, fordi den overskygga det gode og jeg er nå fylt av "det...

Jeg våkna av en lyd i natt. Det var en svak, svak lyd, men den var helt klart av noe levende. Først tenkte jeg det var ei mus, for den var sånn uregelmessig i lydene sine som mus pleier å være. Krafs, krafs - og så stille lenge. Jeg holdt pusten og lytta med begge ørene, for det var nesten som om den var inne i rommet? Hva spiste den på? Plasten inni veggene? Min mann? Jeg lå sånn lenge og lærte meg ett og annet om å lytte. Først og fremst at det er lurt å ta ut øreproppene. Så, at du hører bedre hvis du har øynene åpne. Og etterhvert fikk jeg mer og mer følelsen av at lyden kom utenfra, rett utenfor vinduet vårt som stod oppe. Jeg tenkte at det måtte være et dyr som spiste på noe, kanskje på en søppelpose eller noe den hadde dratt utover. Og så begynte jeg å tenke på at det kunne være et menneske, kanskje et som akkurat nå forsøkte å klatre opp brannstigen til babyjenta. Det gjorde at jeg bestemte meg for å kikke ut, selv om det strider mot alt i hele meg - da er nemlig risikoen for ...

Jeg har ikke humor lenger. Jeg tror den er borte, det kan for eksempel hende jeg har kasta den i søpla sammen med energien min. Jeg forsøkte meg på en spøk her på søndag, men den falt død om og skapte pinlig stillhet og hevede øyebryn. Jeg husker en gang i sommer. Da lo jeg. Jeg fikk servert en historie som var så levende at jeg lo så hardt at det kanskje så ut som om jeg grein. Mista kontrollen over ansiktsmusklene. Ja, og så lo jeg så tårene trillet av den der linken jeg la ut for noen dager siden, det er sant. Men jeg tror mye av grunnen til det var at jeg var trøtt, lå på sofaen og det hele ble litt hysterisk. Jeg leser litt om mindfulness. Og en av øvelsene er å smile mens man puster. Tanken er at man skal bli glad av det, vil jeg tro. Jeg tror jeg bare ser psykotisk ut. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å bli rista litt. Kanskje hengt litt på hodet og fått løs den der strenge kontrollen som har satt seg som en sykdom i kroppen min. Riste litt mentalt på håret - ja kanskje det...

1. När gick du upp i morse? – Kommer an på hva du mener. Jeg var mye oppe og gikk mellom 03-05.00, men sånn i tradisjonell form stod jeg opp halv syv. Nuvel, 06.40. 2. Vem ringde du senast? – Min mann. 3. Vad har du i dina fickor? - Ingen lommer på disse joggebuksene, nei! 4. Vad köpte du senast? – En Jensen kontinental-seng!  5. Vad får dig att bli riktigt arg? – Jeg blir sint når jeg ikke blir respektert og hørt. 6. Om du var fast ensam på en öde ö, vilka tre saker skulle du ta med? – Jeg hadde tatt med min mann. Så hadde han ordna opp. 7. Är du morgon- eller kvällsmänniska? – Ingen av delene, jeg hater å stå opp og jeg hater å være trøtt om kvelden. Jeg er et sove-menneske. 8. Senaste filmen du såg på bio? – Vi så World War Z - dritbra. 9. Vad uppskattar du hos en vän? – Humor, vennlighet og lojalitet. 10. Har du någon gång badat naken utomhus? – Ja! 11. Vad äter du helst? – Tjah, akkurat nå har jeg ikke lyst på noe som helst. 12. Är du driven som person...

Nå har det gått halvannen uke uten Buffy, og jeg begynner å venne meg til det. Det slår meg fortsatt mange ganger om dagen at hun ikke er her, det er veldig rart å sove til åtte uten at hun lager utålmodige jeg-er-sulten-lyder som vekker meg. Eller å legge meg bakover på terrassen for å la sola varme ansiktet, uten at jeg blir angrepet av en enorm skygge med våt snute. Problemstillingen "hvem skal gå tur med Buffy" eksisterer ikke lenger, og jeg kjenner at det er godt. Når jeg kommer hjem med armene fulle av greier og jeg ikke må brøle for å få henne til å slutte å hoppe og klore meg opp. Det er og litt godt. Samtidig som det er fryktelig trist. At det ikke er liv ved porten, liksom. Den står der og er helt død. Jeg er veldig delt i følelsene, og det tror jeg jeg kommer til å være for alltid. Men det er vel greit. Jeg er syk - det er barnehagestart. Minsta var syk i tre dager, og så ble jeg det. Hodet mitt er tett, jeg nyser hele tiden og jeg puster som en hval. Det eneste...

...men for at det ikke bare skal være trist stemning, så har jeg her en link til noe som fikk meg til å le så tårene rant - er det mulig sier jeg bare! :D http://mobil.nordlys.no/nyheter/article5876993.ece?ns_campaign=article&ns_mchannel=recommend_button&ns_source=facebook&ns_linkname=facebook&ns_fee=0

Alt har blitt annerledes etter at Buffy dro. Det ble tomt og stille og ingenting er som før. Jeg har ikke orka å være ute i hagen på en uke, det er jo ingen hund som løper rundt der og gir meg noe å se på. Det er ingen hund der om morgenen, og ingen hund som sier hei med store bokstaver når vi kommer hjem. Jeg gruer meg til jeg skal være alene hjemme om noen dager, da er det ingen hund nede som gjør det litt tryggere å sove. Jeg gruer meg til årets første snø, da har vi ingen hund å slippe ivrig ut døra. Klumpen er fortsatt enorm, og jeg angrer hver dag. Så får vi tekstmeldinger om hvor bra det går. Hvor glad og trygg hun er, hvor godt hun sover om natta. At hun går løs på gården og har blitt venner med to sauer. Vi vet at det også er to hester der, en hund hos naboen og en familie som nesten alltid er hjemme. Vi så huset, et svært hus som skapt for en svær hund. De hadde katt, som gjør livet spennende. Og de hadde åpne armer, og et fang. Jeg tørker tårene og svelger og sier til me...

Vi går inn i den verste helgen så langt i livet vårt. Det er fredag, og jeg sitter med Metallica på øret og forsøker å ikke bry meg. Hvis jeg lar tankene gå dit de vil, vokser klumpen seg stor og vond. På søndag skal Buffy flytte fra oss. Etter å ha tenkt lenge, kjøpte vi oss hund for fire år siden. Vi valgte en av de store rasene, leonberger, for hvis vi først skulle ha hund, så skulle vi ha hund. Hun viste seg å være en krevende valp, som spiste både interiør og eksteriør. Innsiden på to biler gikk ned på høykant og jeg ble flere sko-par fattigere. Men vi klarte å gjøre henne til en fin hund. En drøm å gå med i bånd, en drøm å gå med løs. Lydig og snill som dagen er lang. Klumsete og stor, men rolig. Og så fikk vi barn. Og med ett ble vi "sånne" folk. Sånne som ikke lenger har tid til den som var der først. Og huset ble plutselig så lite. Vi ble så sårbare. Hunden var stor, babyen var liten. Det var lettere å holde dem adskilt enn å være på vakt hele tiden. Hundehåren...

I gamle dager fantes en gruppe mennesker som kalte seg for Ku Klux Klan. Det var en mobb likesinnede - mannen i gata, førskolelæreren, kjøpmannen, politimannen og tobarnsfaren, som hadde de samme holdningene til en sak, men som var for feige til å stå for dem. Derfor gjemte de seg under hvite kapper og hetter. Dagens "ku klux klan" gjemmer seg bak ipader, laptoper og smart-phones. De er fortsatt for feige til å stå for det de mener, men skyr ingenting så lenge de kan gjemme seg bak en skjerm. De er synlige på nett-debatter, på blogger og andre forumer. Tilogmed bak likes'ene på Facebook. Og jo flere de er, jo sterkere og farligere blir de. Men konfronterer du dem, piler de tilbake til steinen de ble født under. Aja. Jeg sitter nå her og tygger tyrkisk pepper. Sommeren har vært fantastisk, med deilig vær og kvalitetstid med familien. Jeg har bada masse - åh, jeg savner det allerede. Her i skogen hvor vi bor må du gå langt etter vann. Eventuellt bort til bekken, men jeg ...

Så godt det er, at fortiden ligger bak oss. Jeg liker at tiden går framover. Jeg liker at jeg kan snu meg og vinke til det som var, og at jeg verken kan eller må gå tilbake. Jeg liker at jeg kan si Du er dum, og bare gå. For tiden går framover, og jeg også. Jeg elsker at her og nå er så bra, jeg elsker at jeg er hjemme. Og de jeg har hos meg nå, de tar jeg med meg videre.

Gah, jeg er helt full av ingenting for tiden, ingen energi, ingen matlyst, ingen inspirasjon, ingen kreativitet - huset er bomba og jeg orker ikke å ta tak i det, jeg er sulten, men orker ikke å lage meg mat, jeg er som spikra fast i sofaen, jeg fryser, men orker ikke å hente meg en genser - jeg krøller meg sammen under babys 60x80 dyne mens magen rumler og telefonen mangler batteri. Halsen klør og jeg hoster til jeg tror jeg skal spytte blod, nesa blir tettere og tettere og jeg vil bare sove. Det går alltid opp og ned med meg, og jeg har lært å la det skje uten å stresse for mye. De dagene eller ukene jeg ikke orker noe annet enn det jeg må. Da forsøker jeg å ikke kreve mer av meg selv heller. For energien kommer tilbake, sooner or later. Jeg har forøvrig et par tips til dere. Last ned appen Vibe og snakk og send melding gratis med telefonen din til andre som har Vibe. Og kjøp abbonnement på HBO og se på dritbra serier som Girls og Game of thrones. Bare et par tips, liksom. ...