Sko i lange baner. *

* Advarsel. Under følger et utrolig uinteressant og kjedelig innlegg.


Her om dagen hadde jeg den store sko-dagen. Det innebar å hive alle skopar som lå og slang i gangen ut på trappa, støvsuge de, pusse de og impregnere de. "Støvsuge", sier du? Ja. Når man har Leonberger, så må det meste støvsuges med gjevne mellomrom. Duker. Pledd. Jakker. Gardiner. Og sko.

Skoene på bildet er ikke av det eksklusive slaget. Noen skisko, noen vitersko, noen fjellsko, et par Nesna-lobber - og min manns militærsko. Hvis du ser nøye etter, så er hans skopar de eneste jeg ikke har rørt. Klok av tidligere skade kommer jeg aldri mer til å røre hans arbeidsutstyr. Sist jeg forsøkte å vaske ei av jakkene hans, glemte jeg å ta av noen av merkene - og det holdt på å bli katastrofe. Typisk meg haddde akkurat den impregneringa jeg bruker endt opp med å farge skoene hans rosa. Så derfor lot jeg skoene hans være.

(Men de ble støvsugd.)

Kommentarer

  1. Laila10. april 2011 kl. 13:38

    hehe... Jeg hadde aldri gidda å vaske/pussa militærskoa til Chroster, men når han kommer fra diverse øvelser så vasker jeg noen maskiner med militærtøy... hva gjør en ikke for de i grønt?!

    SvarSlett
  2. Om bloggeren10. april 2011 kl. 13:40

    hehe ja gensere og sånn kan jeg godt vaske, men holder meg unna uniforms-delene gitt! typisk meg haddde akkurat den impregneringa jeg bruker farga skoene hans rosa eller noe - så det gidder jeg ikke ta sjansen på :p

    SvarSlett
  3. Mona Charlotte11. april 2011 kl. 02:32

    Støvsugeren er min beste venn! Og jeg har ikke engang en Leonberger ;)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvem smittet hvem med hva? Et klassisk korona-mysterium.

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra. Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å t...
Les mer

Snillisme

Bilde
Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...
Les mer

Livstegn.

Bilde
Dette er jo tidenes dødeste blogg. Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding. Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt. I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter ...
Les mer