Ut på tur, aldri sur..


Bilen. Saab 900 1997-modell. Arvet etter min far, eid i nå omtrent fem år. Gått 465.000 - men litt lureri er det, fordi motoren skifta jeg etter et halvt år som eier, så den er ganske ny. Dog er alle de andre delene i ferd med å takke for seg, en etter en. Bilen er helt grei, men den har ingenting av det jeg trenger. Plass og 4-hjulstrekk. Førstnevnte pga. en stk. Leonberger og sistnevnte pga. boforhold. Men Buffy får såvidt plass baki og jeg kommer meg alltids fram på ett eller annet vis.

Etter at jeg overtok denne bilen, har jeg tilbrakt utrolig mye tid i den. Jeg har funnet ut at jeg må kjøre 50 mil uansett hvor jeg drar. Søster 1? 50 mil. Søster 2? 50 mil. Foreldre og venner? 50 mil. I tillegg har jeg noen mil til og fra jobb hver dag. Og så har jeg selvsagt tatt meg noen "kose-turer" - som da jeg kjørte fra Moberget til Jokkmokk og tilbake. Det var en tur på 250 mil.

Stort sett liker jeg å kjøre bil. Jeg pleier å bunkre opp med lydbøker, snop og musikk, og føle meg fri som en fugl der jeg suser nedover E6. Men det er ikke mye fri fugl i det å kjøre på norske veier, spesielt ikke på veier som de i feks. Telemark. For å si det sånn, så har jeg lagt til 'automatgir' på listen over must-have på neste bil.
Og nå merker jeg at jeg begynner å bli lei av 50 mil. Jeg setter meg ikke like gjerne i bilen lenger. Jeg kommer jo ikke unna at vi må kjøre i hundre år uansett hva vi skal, men heretter blir det nok færre turer på meg "bare for gøy". Ikke engang Radioteaterets krim eller Robyns siste hits gjør kjøreturen morsom lenger. Nå befinner jeg meg i en tilstand av likegyldighet og ekstrem kjedsomhet når jeg er ute på veiene. Og alle de andre bilistene som er på veien - skal vi ikke engang begynne å snakke om...

Men, den dagen jeg eier en sånn en,
 så tror jeg kjøregleden kommer tilbake :p

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvem smittet hvem med hva? Et klassisk korona-mysterium.

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra. Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å t...
Les mer

Snillisme

Bilde
Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...
Les mer

Livstegn.

Bilde
Dette er jo tidenes dødeste blogg. Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding. Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt. I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter ...
Les mer