Tordentalen som forsvant.
Jeg skrudde på hodelykta, veiva med armene og forberedte tordentalen.
Dama som stoppa, åpna vinduet og sa hei. Jeg bestemte meg for å ta mildversjonen først, og heller øke trykket dersom det ble nødvendig.
"Hei, er det du som lufter hundene dine her?"
"Ja, hvordan det?"
"Kunne jeg bedt deg om å la være?"
"Hvorfor det?"
"Jo, fordi vi går tur med hunden vår her hver kveld, og vi synes det er ubehagelig å møte deg når du lufter flokken på 5-6 hunder, løse, mens du kjører bil, når vi ikke kjenner verken deg eller hundene, og hunden vår får veldig lyst til å løpe med, pluss at vi helst ikke vil at dine hunder skal omringe vår når du kjører femti meter forran de og på ingen måte kan ha full kontroll - i tillegg er jeg personlig redd for hunder. Kunne du ha funnet et annet sted å lufte hundene dine?"
"Jada, det kan jeg godt!"
Og dermed kunne jeg plassere tordentalen min på hylla sammen med alle mine andre ubrukte tordentaler. Tordentaler jeg har brukt lang tid på å tenke, forkaste, tenke, forkaste og lest korrektur på - i mitt eget hode.
Denne gangen var det veldig behagelig å møte et menneske som ikke gav meg lyst til å tordne. Problemet løste seg med ren kommunikasjon, med høflighet og ved å gi litt og ta litt. Og skogen er atter trygg.
(Ps. samtalen er noe forkorta, men slik var essensen :p)
Dama som stoppa, åpna vinduet og sa hei. Jeg bestemte meg for å ta mildversjonen først, og heller øke trykket dersom det ble nødvendig.
"Hei, er det du som lufter hundene dine her?"
"Ja, hvordan det?"
"Kunne jeg bedt deg om å la være?"
"Hvorfor det?"
"Jo, fordi vi går tur med hunden vår her hver kveld, og vi synes det er ubehagelig å møte deg når du lufter flokken på 5-6 hunder, løse, mens du kjører bil, når vi ikke kjenner verken deg eller hundene, og hunden vår får veldig lyst til å løpe med, pluss at vi helst ikke vil at dine hunder skal omringe vår når du kjører femti meter forran de og på ingen måte kan ha full kontroll - i tillegg er jeg personlig redd for hunder. Kunne du ha funnet et annet sted å lufte hundene dine?"
"Jada, det kan jeg godt!"
Og dermed kunne jeg plassere tordentalen min på hylla sammen med alle mine andre ubrukte tordentaler. Tordentaler jeg har brukt lang tid på å tenke, forkaste, tenke, forkaste og lest korrektur på - i mitt eget hode.
Denne gangen var det veldig behagelig å møte et menneske som ikke gav meg lyst til å tordne. Problemet løste seg med ren kommunikasjon, med høflighet og ved å gi litt og ta litt. Og skogen er atter trygg.
(Ps. samtalen er noe forkorta, men slik var essensen :p)
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)