Sushibattle.

Hvorfor jeg bestemte meg for å smake sushi er fortsatt litt uvisst, ettersom jeg ikke liker sjømat,
men for noen måneder siden bestemte jeg meg likevel for det.

Den hippe restauranten var nesten full, men vi fikk bord og vi fikk meny. Jeg skjønte ingenting av menyen, så jeg lot selskapet mitt bestille. Det som kom på bordet, var et fat med fiskebiter og noe rare greier.

Jeg må ha vært i en form for rus, eller så var det påvirkningskraften fra hele stedet, eller hjernevasken diverse bloggere har påført meg om at sushi er så "heerlig" og "deilig" - jeg heiv nemlig i meg en av de rå fiskestykkene. Ett av de fiskestykkene UTEN ris eller annet tilbehør. Ergo, rå ubehandla (ukjent) fisk.

Den biten vokste seg større og større inni munnen og med tårer i øynene begynte jeg å grue meg til resten av måltidet.

Men jeg forsøkte meg også på disse rullene med ris rundt, og selv om det var litt ubehagelig å ikke vite hva som befant seg inni (sannsynligvis krabbe eller reke eller noe), så var det på en underlig måte godt - det var liksom en helt ny smak, som øyeblikkelig begynte å krangle høylydt med smaksløkene mine. Og det tok faktisk flere måneder før de ble enige om at de syntes risrullene var: gode.

Så derfor kjøpte vi sushi til lunsj i dag!
I nok et øyeblikk av hjernevask tok vi med oss hver vår

 pakke med seks biter. Vi hadde noen timer i bil i dag, så da var det en lettvint og grei lunsj.

Og jeg heiv de i meg. Mine 6 gikk ned på høykant, jeg sa Nam og Mmm, mens min mann stoppet etter tre biter med setningen "Jeg tror kanskje ikke jeg skal spise så mye mer nå, jeg..." (det var nemlig HANS første gang).

Så derfor ble det ytterligere tre biter til meg. Som jeg bestemte meg for å spare. Jeg satt og gleda meg lenge, og til slutt holdt jeg ikke ut lenger - så jeg heiv i meg en til.

Og da var det nok. Det var akkurat som om smaksløkene mine begynte å protestere litt igjen, og som om magen min endelig fikk

kraft nok i stemmen til å rope "nå er det NOK!" - for plutselig

begynte biten liksom å vokse igjen.

Nå har det gått fire timer siden siste biten, og jeg har fortsatt sushi tytende ut av ørene. Wasabien og de bladgreiene har lagt seg øverst, og bestemmer seg for å si "hei" opptil flere ganger i minuttet. Jeg forsøkte å spise en tyggis, men også den smakte sushi. Så nå er jeg tilbake ved utgangspunktet, hvor jeg lurer på hva i huleste det var som fikk meg til å tro at jeg på magisk vis skulle begynne å like sjømat - RÅ sådan.

Fortsatt ung og naiv.