Det er høst igjen!

Jeg får alltid mest inspirasjon på høsten, når verden er i ferd med å pakke sammen sommeren og forberede seg på en vinter i dvale. Det er som å rydde opp etter en fest, energinivået går ned, antiklimakset er der og du føler deg litt tom. Når du kjenner at du må ha en god pause før du begynner planleggingen av neste fest.
Jeg er født på høsten, så kanskje det er derfor jeg får inspirasjon av denne nedpakkingen. Naturen råtner og dør, fuglene jobber frenetisk med å forberede seg på vinteren og sola kjemper mot kulda i en allerede avgjort kamp. Herregud, jeg blir jo så lyrisk at det nesten er flaut. Men jeg hører visst hjemme i høsten. Når frostsola skinner.

Tiden har gått siden mitt siste innlegg. Vi har fått ei lita jente, og jeg elsker å være mor. Jeg har lett etter meningen med livet mitt helt fram til nå, og jeg er lei for å si det, men klisjeene stemmer. Å være mor, eller mamma, er det det handler om. Jeg mener ikke at man ikke kan være lykkelig uten barn. Jeg mener bare at jeg ikke var lykkelig uten min lille promperompe. (Og ja, man begynner å snakke sånn etter at man har fått barn: promperompe. Snuppelupp. Bomselomse.)

Jeg har også begynt å jobbe igjen. Jeg grudde meg litt, for jeg ønsker å gjøre en god jobb, men jeg slet med å finne tilbake til motivasjonen, til å begynne å virkelig bry meg om jobben min igjen. Jeg har tross alt bare tenkt på en ting de siste syv månedene. Men det tok heldigvis ikke mange minuttene før jeg følte jeg var tilbake i jobb-modus, det var rett og slett herlig å være der. Ikke minst fordi jeg vet at lille persille (sorry) koste seg hjemme med pappan sin.

Avslutter med et bilde fra weheartit. Flere enn meg som får en god følelse i kroppen av det?

Vi snakkes!